Det var Langlets venn, den norske billedhuggeren Christopher Borch, som holdt Langlet orientert om prosjektet i Christiania.

Gjennom flere brev i perioden 1855–1857 ble Langlet oppdatert om tomte- og byggediskusjonen i Christiania. I 1856 var Langlet på reise i Italia, og i mai fikk han tilsendt «Beskrivelse af Planerne til Storthings-Bygningen» av Borch. Informasjonen og rådene fra vennen var avgjørende for at Langlet kastet seg inn i stortingsbygningskonkurransen.

Ved hjelp av brevvekslingen kan man følge Langlets reise nordover mot Christiania og hans kamp mot klokken for å nå frem med forslaget i tide. Den 6. januar 1857 mottok Langlet er brev «I hast» til en poste restante-adresse i Berlin. Selv om konkurransen var avsluttet mente Borch det fortsatt var tid. Stortinget skulle samles i februar, det var enda lenge til bygningen kunne påbegynnes. Dersom de finner ditt arbeide best, hvorfor da ikke la deg bygge bygningen? skrev Borch. «Men hvad du nu beslutter Dig til, gjør det snart, thi der er ingen Tid at spille!»

Borch kom med råd om hvordan Langlet best kunne ta seg til Christiania vinterstid. Det var vanskelig å komme seg til den nordlige hovedstaden på denne årstiden, men Borch mente Langlet kunne ta et dampskip fra Kiel. Hvis ikke måtte han dra over land (Sverige), og det ville bli en kald reise.

Langlet kom seg til slutt til Christiania i februar, og det ble starten på noen krevende år i Norge for den svenske arkitekten. Det varme vennskapet med Borch må ha betydd mye for den unge svensken, og Borch satte Langlet i kontakt med flere i den norske kultureliten. Det kanskje viktigste bekjentskapet Langlet gjorde var med den unge dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Med sine tordnende innlegg i avisene kjempet Bjørnson for Langlets prosjekt, og ble en av hans viktigste støttespillere.

T.v.: Arkitekt Emil Victor Langlet, relieff av Guda Sprinchorn, 1894. Foto: Norsk portrettarkiv. Relieffet henger i stortingsbygningen. T.h.: Billedhugger Christopher Borch, selvportrett, gips. Foto: Norsk portrettarkiv.