Stortingsmøtet 7. juni 1905, fra ordvekslingen mellom president Berner og statsminister Michelsen. Det var allerede trangt mellom stolradene. Enda trangere ble det. I 1921 var 33 flere stoler på plass i salen. Foto: Stortingsarkivet.
Den trange stortingssalen. Yrkesnevroser og gikt i forskjellige former
Da stortingssalen stod ferdig i 1866 var den tilpasset 111 stortingsrepresentanter. Antallet representanter økte i årene som fulgte. Etter noen tiår var salen fylt til bristepunktet. Stortinget var i ferd med å vokse ut av sin egen stortingssal.
Stortingssalen rundt 1870, ikke lenge etter innvielsen i 1866. Fotograf ukjent. Stortingsarkivet.
Ikke bare ble det flere stortingsrepresentanter. Parlamentarismens gjennombrudd i 1884 ga seg helt konkret utslag i stortingssalen ved at regjeringsmedlemmene fikk egne stoler.
Fra 1921 skulle salen romme 150 stortingsrepresentanter, i tillegg til regjeringen. Det ble for alvor klart at størrelsen på salen ikke lenger strakk til. Situasjonen var uholdbar. Stolene stod så tett at representantene hadde vansker med å passere. Langs vinduene, bak i salen, var det ikke lenger plass til å gå. Trafikk inn og ut av rommet fløt mellom presselosjen og representantenes plasser foran i salen.
Det hjalp ikke at luften raskt ble tung og tett. Nytt ventilasjonsanlegg kom på plass, men det skapte andre utfordringer. Ifølge stortingspresident C. J. Hambro var den kalde luften en medvirkende årsak til at de representanter som satt nær luftstrømmen, over tid, ble plaget av gikt i forskjellige former.
Stortingets presselosje i 1955. Her måtte også journalistene kjempe om plassen. Foto: Stortingsarkivet.
I presselosjen kjempet journalistene om plassen. De var også blitt flere. «De sitter så ubekvemt som overhode mulig», skrev lederen av presselosjen i en rapport til presidentskapet i 1948. Ifølge rapporten var forholdene så dårlige at det gikk ut over helsen. Det rådet en «panisk skrekk» for å måtte jobbe i Stortinget. Flere hadde fått «yrkesnevroser», eller muskel- og skjelettplager med dagens språkdrakt, og måttet slutte i jobben.
Noe måtte gjøres, men det var uenighet om hva som ville være den beste løsningen. Bygge en helt ny stortingssal, eller utvide den eksisterende? Debatten raste på nytt, også i avisene.
Til slutt var det løsningen med å utvide salen som vant frem. Veggen bak presidentplassen ble flyttet fire meter ut. Aftenposten beskrev det som forbausende hvor stor salen var blitt med noen få meters utvidelse, da arbeidene var ferdige i 1959. «Man kan puste fritt. Det er god plass til alle kanter, utmerkede arbeidsforhold for folkets kårne og et interiør som blir kulturskapende». Arkitekt Niels Holter stod for utvidelsen.
For mer om utvidelsen av stortingssalen, se utstillingskatalogen: To arkitektkonkurranser.
Referanser:
Stortingstidende: C. J. Hambro, 8.2.1938, s. 162.
Brev av 9.7.1948 fra Formann i Stortingets presselosje til Stortingets presidentskap, Riksarkivet.
Aftenposten 10.1.1959.