De første førti årene holdt Stortinget til i Katedralskolens lokaler i Dronningens gate, og fra 1854 ble festsalen i den nye universitetsbygningen benyttet til plenumsmøtene.

Da Stortinget endelig fikk sin egen bygning i Karl Johans gate 22 i 1866, var den et resultat av en 30 år lang debatt om plassering og utforming. Stortingsbygningen, som i dag er uløselig og naturlig knyttet til Stortinget, kunne ha ligget et annet sted og sett helt annerledes ut. Vi kunne ha hatt en parlamentsbygning i nygotisk stil med spir og tårn, plassert i kvadraturen fra dansketiden (omtrent akkurat der Kristian 4. skal ha pekt med fingeren sin). Hvordan ville hovedstaden ha utviklet seg og sett ut da?

Bygningen fikk mye å si både for utviklingen av hovedstaden og for utviklingen av folkestyret i den unge staten Norge. Vi tenker kanskje ikke over hva det har å si at stortingsbygningen er som den er, med sin sal og rotunde ut mot Eidsvolls plass, beskyttet av armer som strekker seg ut mot folket. Hvor mange parlamentsbygninger i verden har en plenumssal så godt synlig fra utsiden, der forbipasserende kan få et gløtt inn i hjertet av demokratiet og de folkevalgte kan skue ut på livet og folket utenfor?

Stortingsbygningen har en spennende historie. Det er en historie om utviklingen av det norske demokratiet, om arkitektur, modernisering og byutvikling.

Bla videre i artikkelserien for å lese flere anekdoter med smått og stort fra stortingsbygningens historie. Fra tomte- og bygningsdiskusjonene på 1800-tallet og oppføringen og bruken av bygningen, til den store ombyggingen på 1950-tallet.