Den danske arkitekten Christian Hansen ble av regjeringen bedt om å komme med et nytt forslag til stortingsbygning i 1859, til tross for at Stortinget hadde vedtatt Langlets forslag to år tidligere. Tegningen er hentet fra Illustrert nyhetsblad i 1860.
Debatten om stortingsbygningen ble til slutt et politisk spørsmål
Selv ikke med et stortingsvedtak i 1857 var saken altså avgjort. Langlet måtte gjennom mange prøvelser før han endelig kunne gå i gang med sitt prosjekt.
Den unge arkitektens tegninger ble utsatt for kritikk av kommisjonen som var nedsatt av regjeringen for å overvære byggingen. Langlet måtte omarbeide tegningene sine flere ganger, men byggekommisjonen ble ikke fornøyd. Regjeringen følte seg ikke sikker på at Langlet hadde nok erfaring til å realisere sitt forslag, og i 1859 ble arkitekt Christian Hansen i København bedt om sende nye tegninger til en stortingsbygning.
Den anerkjente danske arkitekten Christian Hansen var også blitt nevnt som aktuell under bygningsdebatten i 1857. Tegningene hans vekket stor begeistring da de ble mottatt, og regjeringen gikk imot Stortingets vedtak og anbefalte istedenfor Hansens prosjekt i en proposisjon til Stortinget 14. april 1860. En ny spesialkomité ble nedsatt av Stortinget til å behandle saken.
Mens det i 1857 hadde stått mellom forslaget fra Schirmer og von Hanno og forslaget fra Langlet, sto det i mars, april og mai 1860 om Langlet og Hansen. De to forslagene ble stilt ut på Universitetet i mai, der Stortinget holdt sine møter. Kilder viser til at Langlet hadde laget en gipsmodell av sin bygning, men i likhet med de første tegningene er dessverre også denne gått tapt.
Den 9. mai 1860 kom spesialkomiteen med sin innstilling. Et knepent flertall sa seg enig med regjeringen og foreslo for Stortinget at oppdraget skulle overdras til Hansen. Det var duket for en ny og langvarig debatt i Stortinget.
Debatten i Stortinget i mai 1860 var vel så mye en debatt om forholdet mellom Stortinget og regjeringen, som en debatt om utforming av stortingsbygningen. Saken var opphøyd til et politisk spørsmål og for opposisjonen var det prinsipielt viktig å opprettholde Stortingets vedtak. At regjeringen hadde sett bort fra vedtaket kunne tolkes som forakt mot Stortinget, ble det hevdet.
Johan Sverdrup var en av dem som gikk i spissen for å opprettholde Stortingets tidligere beslutning om Langlets prosjekt. Sverdrup var også en stor tilhenger av Langlets uttrykk. Han var opptatt av bygningens enkle og egenartede form; den var ingen simpel kopi av en eller annen storartet bygning i andre land. Men mens Sverdrup og hans meningsfeller forherliget det nyskapende ved Langlets forslag, beskyldte andre ham for å være historieløs og mangle estetisk sans. Langlets forslag ble blant annet anklaget for å bryte med kunstens naturlige og hevdede lover. Hans ideer var forfeilet og hans smak uren.
Det var særlig rotunden, den runde halvsirkelformede bygningen i midten, som ble utsatt for skarpest kritikk. I Morgenbladet ble Langlets bygning karakterisert som «et uhyre av en polygonbygning som står der og stikker sin mave frem». Men det var nettopp denne runde formen som appellerte til Sverdrup og hans meningsfeller. «Fasaden kunngjør den store bestemmelse», sa Sverdrup under debatten, «man innbyder nasjonen til å tre inn for å høre folkets menn pleie forhandlinger om statens viktigste anliggender».
Etter en lang og opphetet debatt fastholdt Stortinget den 18. mai 1860 – med 59 mot 47 stemmer – sin beslutning av 1857 om Langlets prosjekt.
Etter tiår med debatt om plassering, form og innhold, kunne endelig arbeidet med oppførelse av stortingsbygningen starte. En byggekomité ble oppnevnt og Langlet ble ansatt som utførende arkitekt. Den 3. august 1860 tok de fatt på arbeidet.