Arbeidet var omfattende, og innebar en ombygging av samtlige representantpulter og av presidentpodiet. Ikke siden utvidelsen midt på 1950-tallet – for å gi plass til flere representanter – hadde det vært foretatt en så omfattende byggeprosess inne i stortingssalen.

Administrasjonen trakk tidlig Riksantikvaren inn i arbeidet, og den stedlige representanten fulgte prosessen tett hele tiden. Samtlige forslag som innebar synlige endringer i salen ble fremlagt for og drøftet med Riksantikvaren.

Se bilder fra ombyggingen på Flickr.

Representantplassene ble bygget helt om

Alle representantplassene ble bygget om slik at de ga plass til de nye tekniske løsningene. På pultene ble kun de originale sidevangene med utskjæringer beholdt som de var. Pultene ble utstyrt med nytt arbeidsbord, ny sarg med utskjæringer mellom sidevangene og ny hylle og skuffseksjon. I tillegg ble det installert et helt nytt trepanel i fronten som tillot montering av det nye tekniske betjeningspanelet.

Samtlige representantplasser og regjeringsplasser ble utstyrt med et helt nytt betjeningspanel i messing til erstatning for den gamle løsningen. Panelet består av en liten trykkfølsom dataskjerm som presenterer dagsorden og talerliste. Den presenterer også et bilde av nåværende taler med gjenværende taletid. I tillegg gir skjermen tilgang til noen nyttige brukerfunksjoner. Ved enkle knappetrykk kan representanten be om innlegg eller replikk eller frafalle tildelt taletid. Det er også mulig å avgi stemme via skjermen i de tilfeller der ordinære faste voteringsknappene ikke blir benyttet.

Panelet er utstyrt med to faste voteringsknapper (For/Mot), en reserveknapp for å be om ordet, en høyttaler og et uttak for hodetelefon med lokal volumkontroll. I tillegg er det en plugg for mulig tilkobling til datanettet samt en generell USB-kontakt. Panelet forsynes også med en LED-basert lysarmatur med lokal bryter. Det hele styres av en liten PC som er montert under gulvet på hver plass. 

Standardiserte pulter

De gamle stortingspultene var ikke et resultat av en samlet leveranse. De var supplert i flere omganger, blant annet i takt med vedtakene om å øke antallet representanter. De har også vært bygget om ved tidligere anledninger. Opprinnelig var bordplaten skråstilt, mens den nå ligger horisontalt. Prosessen har også medført at plassene ikke er like. Bredden har variert med inntil 10 cm. Under ombyggingen i 2010 ble bredden på pultene standardisert, og det ble sørget for at plasseringen i salen følger strenge akser og symmetriprinsipper.

Alt nytt treverk ble i bøk, noe som i starten medfører en betydelig fargeforskjell mellom de originale vangene og resten. Det ble imidlertid valgt en lakktype som tillater at den naturlige aldringsprosessen (patineringen) vil foregå. Laboratorieforsøk viser at vi etter en periode på 5 år kan forvente at fargeforskjellen vil være betydelig redusert.

Ettersom samtlige pulter måtte ut av salen under ombyggingen, ble også det utslitte gulvbelegget skiftet. Det nye gulvbelegget fikk omtrent samme mønster som det tidligere, men i farge nærmer det seg det opprinnelige. Dette tiltaket ble også verifisert av Riksantikvaren

Presidentpodiet ble også bygget om

Frontene på presidentpodiet ble beholdt som de var, men bordplatene ble erstattet med nye. Dette muliggjorde montering av nye betjeningspaneler i messing for president og sekretær. Betjeningspanelene består av store trykkfølsomme dataskjermer som gir tilgang til alle nødvendige funksjoner for å styre gjennomføringen av møtene. Dette inkluderer vedlikehold av dagsorden og talerliste samt styring av taletidsbegrensninger og gjennomføring av voteringer. Panelene inneholder også faste voteringsknapper, en egen liten skjerm for styring av kallesignaler og noe av det øvrige tekniske utstyret.

Foran presidentpodiet ble det installert ny pult for to stortingsreferenter. Disse har fått et betjeningspanel som ligner på det representantene har, men uten voteringsknapper.

Koblet til andre systemer

Konferanseanlegget henter informasjon om representanter og vararepresentanter, dagsorden, talerlister og voteringsforslag fra Stortingets sentrale system for parlamentarisk saksbehandling (EPOS). Etter hvert møte blir alle registrerte data om talere, replikkordskifter, faktiske taletider og ikke minst voteringsresultater overført tilbake til EPOS. Konferanseanlegget er på denne måten et viktig registreringssystem for det som skjer i salen under et gitt møte. EPOS på sin side er kilde for den videre distribusjonen av denne informasjonen, blant annet via Internett.

Det er etablert en kobling til styringssystemet og grafikksystemet for TV-produksjonen for å forenkle oppgavene for produksjonsmedarbeiderne.

Konferanseanlegget er også koblet opp mot storskjermene i salen, slik at de kan presentere den samme informasjonen som tidligere.

Konferanseanlegget vil kunne bygges ut med et komplett tolkeanlegg, blant annet til bruk når sesjonene i Nordisk råd foregår i Oslo og i stortingssalen.

Bygger på standardløsning

Stortingets nye konferanseanlegg bygger på et standardanlegg som er i drift ved flere parlamenter og bykommuner både i Europa og i resten av verden. Dette anlegget vil kunne fungere som en fullt brukbar reserveløsning dersom tilleggsfunksjonene skulle feile.

For å sørge for en bedre tilpasning til Stortingets forretningsorden, et mer moderne brukergrensesnitt og ikke minst behovet for elektronisk tilkobling til flere av Stortingets systemer, har det vært nødvendig å spesialutvikle en påbygning til standardløsningen.

Voteringsanleggets historie

Ønsket om et voteringsapparat i Stortinget er nesten like gammelt som stortingsbygningen selv. Allerede i 1868/69 sendte representanten Jaabæk et forslag om innkjøp av et slikt apparat. Saken ble sendt til komitébehandling, og etter hvert fikk komiteen ytterligere to apparater å vurdere. Det ene anvendte pneumatisk kraft, det andre elektrisk, mens det siste benyttet mekanisk bevegkraft.

I Vilhelm Haffners bok «Stortingets hus» (Gyldendal 1953) står det: «Komiteen stilte seg meget skeptisk til saken, og var bl.a. i tvil om denne voteringsmåte ville være ganske stemmende med forestillingen om hva der `tar seg vel ut i en sådan forsamling eller passer med dens karakter, når den ikke kom til å foregå for publikums øyne.´ Den kunne slå klikk eller bli galt benyttet m.m. Komiteen hadde også økonomiske betenkeligheter og innstilte på ikke-bifall, og dette ble enstemmig vedtatt.» 

Den menneskelige stemme best

I 1871 ble det fremmet to forslag om anskaffelse av voteringsapparat, blant annet ut fra den begrunnelse at navneopprop ikke ble benyttet ofte nok, og at folket hadde krav på å få vite hva representantene mente om de ulike sakene. Igjen var komiteen avvisende. «Komiteen var nok enig i det nevnte krav, men fant, at den menneskelige stemme var det påliteligste voteringsapparat, og navneopprop ble benyttet så ofte rimelig var», skriver Haffner.

Anskaffelse av voteringsapparat ble igjen diskutert i årene 1872, 1880, 1882, 1884 og 1895, uten resultat. «Saken har i de senere år flere ganger vært på tale, uten å lede til noe resultat», skrev Haffner i 1953.

Ferdig i 1968

På 1960-tallet, derimot, ble det fart i arbeidet. Stortinget interesserte seg for voteringsanlegget i den svenske Riksdagen, og stortingspresident Bernt Ingvaldsen (H), som var utdannet elektroingeniør, engasjerte seg personlig i saken.

13. november 1968 ble det elektroniske voteringsanlegget i Stortinget tatt i bruk for første gang.