Kiel sett fra nord ca. 1800. Kieltraktaten ble underskrevet i Buchwaldtscher Hof, huset med to trappegavler foran kirken. Det ble ødelagt sammen med størstedelen av det gamle bysentrum i 1944. Foto: Stadt und Schiffartsmuseum, Kiel.
Fredstraktaten i Kiel
Sverige sluttet seg til stormaktsalliansen mot Napoleon, som bestod av Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike, og fikk i bytte et løfte om å få Norge etter Napoleons fall.
Kieltraktaten av 14. januar 1814. Foto: Rigsarkivet, København.
Avståelse av Norge
Den erfarne hærføreren Carl Johan ble leder for alliansens armeer på nordflanken og slo keiserens styrker i flere slag, det siste store ved Leipzig 16.‒19. oktober 1813. Deretter snudde han sine avdelinger nordover mot Napoleons allierte, Frederik 6. av Danmark-Norge. Den 15. desember ble det sluttet våpenstillstand og innledet forhandlinger i Kiel, hovedstaden i de dansk-tyske fyrstedømmene Slesvig og Holstein. Den 14. januar 1814 ble fredstraktaten mellom Sverige og Danmark undertegnet.
Kieltraktaten var en avtale mellom fyrster, uten folkelig medvirkning. Traktatens 28 artikler hadde ett hovedformål, å overføre Norge «med fuld Eiendomsret og Souverenitet» fra den danske til den svenske kongen, slik at det for framtiden skulle «danne et Kongerige, forenet med det Svenske» (artikkel 4).
Traktatens 16. artikkel bestemte at det skulle utstedes proklamasjoner til innbyggerne i det avståtte land som underrettet dem om det som hadde skjedd, løste dem fra deres troskapsed til kongen, og oppfordret dem til med ro å ta imot den nye suverenens tropper. I tråd med dette utstedte Frederik 6. et åpent brev datert 18. januar 1814 om «Norges Afstaaelse til Sverrig», fulgt av en kunngjøring om at embetsmenn som ikke ville forbli i Norge skulle overlevere sine embeter til etterfølgere oppnevnt av den svenske regjering.
Politisk pamflett fra april mai 1814. «Sändebref till Herr von Holten, af en Svensk». Pamfletten ble trykt i april 1814, og spredd i Norge i begynnelsen av mai i håp om at den skulle påvirke stemningen ved Riksforsamlingen i svenskvennlig retning. Privat eie.
Norsk opprør
Anført av den danske stattholderen, prins Christian Frederik, gjorde Norge opprør mot Kieltraktaten og nektet å underkaste seg Sveriges konge. Mens Carl Johan var opptatt på kontinentet med nyorganiseringen etter Napoleons fall, utformet Riksforsamlingen på Eidsvoll en grunnlov og valgte Christian Frederik til Norges konge. Sverige kunne ikke gjøre stort mer enn å argumentere med kongelige proklamasjoner (nederst) og politiske pamfletter.
En av de mest kjente og utbredte av disse ble utgitt anonymt av den ledende svenske politikeren Hans Järta, med tittelen «Sändebref till Herr von Holten, af en Svensk». Carl Henrik von Holten var Christian Frederiks statssekretær. Pamfletten ble trykt i april 1814 og spredd i Norge i begynnelsen av mai i håp om at den skulle påvirke stemningen ved Riksforsamlingen i svenskvennlig retning. Rettsgrunnlaget for den norske selvstendighetspolitikken ble kritisert, og Christian Frederik omtalt som en opprørsleder, arvtager etter de danske enevoldskongene og derfor en naturlig motstander av konstitusjonell frihet for det norske folk. Carl Johan omtales som en frihetshelt og forkjemper for det konstitusjonelle kongedømmet som ble innført i Sverige i 1809.
Denne artikkelen tilhører nettutstillingen «Stortinget og unionen med Sverige». Nettutstillingen inneholder 30 artikler, som forteller hvordan Norge kom inn i unionen i 1814, hvordan de 91 årene i unionen forløp og hvordan Norge gikk ut av unionen i 1905. Les flere artikler i nettutstillingen.
Proklamasjon fra Carl 13. til nordmennene datert 8. februar 1814. Hans Henrik von Essen hadde med seg 8000 eksemplarer av proklamasjonen da han reiste fra Stockholm som nyutnevnt generalguvernør over Norge for å iverksette foreningen. Proklamasjonen ble trykket i avisen Tiden den 5. mars. Privat eie.