Stattholderen var også formann for statsrådsavdelingen i Christiania og representerte kongen som øverstkommanderende for det norske forsvaret.

I de første femten årene etter 1814 ble svenske høye militære utnevnt i embetet. I debatten på Stortinget i 1814 om stattholderposten hadde mange av representantene uttrykt frykt for at Norge med en svensk stattholder ville oppfattes som en provins av Sverige. Misnøyen med stattholderembetet ble ikke mindre selv om Carl Johan i 1836 utnevnte en nordmann til embetet. Herman Wedel Jarlsberg var stattholder fra 1836 til 1840, før Severin Løvenskiold overtok embetet fra 1841 til 1856. I 1854 vedtok Stortinget opphevelse, men regjeringen frarådet og kongen nektet sanksjon.

Mot slutten av tiåret var det enstemmighet i Norge om å få en statsminister som leder av regjeringen i Christiania i stedet for en stattholder. Saken ble behandlet mot en bakgrunn av økt engasjement fra svensk side for å utvide unionen på det juridiske og økonomiske område. Den norske motstanden mot en slik utvikling kom til uttrykk i pressen og politiske pamfletter. Grunnlovsforslaget ble nærmest enstemmig vedtatt av Stortinget og kongen lovte å gi sin sanksjon. Men i Sverige mente riksdag og presse at spørsmålet var et unionelt anliggende som ikke kunne avgjøres av Norge alene. Sterkt presset fra Riksdagen gikk Carl 15. tilbake på sitt løfte og nektet sanksjon.

I Norge ble det en livlig debatt både i og utenfor Stortinget, med blant annet skarpe innlegg og kampdikt av den unge Bjørnstjerne Bjørnson. Stortinget nedsatte en spesialkomité med mange av sine beste menn og den 23. april 1860 ble komiteens forslag til adresse til kongen enstemmig vedtatt. Det ble fastslått at Norge alene og uten svensk medvirkning kunne avgjøre alle saker som Riksakten ikke betegnet som unionelle. Sveriges krav om en unionsrevisjon ble parert med at det bare kunne skje på grunnlag av fullstendig likeberettigelse mellom rikene.

Stortingets adresse av 23. april 1860 ble stående som en norsk prinsipperklæring som kunne tas fram når nye unionelle stridsspørsmål kom opp. I 1873 vedtok Stortinget på nytt å oppheve stattholderposten. Vedtaket ble da sanksjonert av Oscar 2. uten protest fra svensk side.

Denne artikkelen tilhører nettutstillingen «Stortinget og unionen med Sverige». Nettutstillingen inneholder 30 artikler, som forteller hvordan Norge kom inn i unionen i 1814, hvordan de 91 årene i unionen forløp og hvordan Norge gikk ut av unionen i 1905. Les flere artikler i nettutstillingen.

Blant medlemmene i Stortingets spesialkomité til behandling av stattholdersaken 1860, var Georg Prahl Harbitz (t.v., formann i komiteen) og Johan Sverdrup (t.h.). Foto: Stortingsarkivet