Når kongen ble tvunget til å velge side, viste han hver gang at han var mest svensk. Skulle kongen påvirkes, måtte det skje gjennom statsrådet. Derfor ble det viktig for Stortinget å få innflytelse over regjeringen, og helst også kunne bestemme hvem som skulle sitte i den.

Statsrådssaken var det sentrale stridstema på alle storting i 1870-årene. Johan Sverdrup førte angrepet fra venstre flanke. Da regjeringen nektet å bøye seg for Stortingets ønske om at statsrådene skulle møte i stortingssalen og svare for sine handlinger, grep man til det mektigste våpen Grunnloven hadde, Riksrett.

Den som befant seg i skuddlinjen da Sverdrup blåste til angrep, var Christian August Selmer, statsminister fra 1880. Riksretten åpnet i Lagtingssalen 18. mai 1883 med 17 politiske dommere og 9 fagdommere fra Høyesterett. Størstedelen av saken ble ført for åpne dører med referat som ble offentliggjort i Rigsretstidende. Det ble reist sak mot hver statsråd for seg, og nesten 11 måneder senere falt den siste dommen. Statsminister Selmer ble fradømt sitt embete og måtte betale et stort beløp i saksomkostninger. De fleste statsrådene mistet embetet, tre fikk bøter.

Etter et kort mellomspill der alternative løsninger ble vurdert og utprøvd, måtte Oscar 2. legge all stolthet til side og utnevne den statsminister Stortinget ønsket. 26. juni 1884 stod Johan Sverdrup som seierherren i den kraftigste politiske rystelsen etter 1814 og før 1905. I Norge ble regjeringsomdannelsen tolket innenrikspolitisk, men på svensk side snakket man om unionsfiendtlig undergraving av kongens posisjon.

Denne artikkelen tilhører nettutstillingen «Stortinget og unionen med Sverige». Nettutstillingen inneholder 30 artikler, som forteller hvordan Norge kom inn i unionen i 1814, hvordan de 91 årene i unionen forløp og hvordan Norge gikk ut av unionen i 1905. Les flere artikler i nettutstillingen.

Protokoller fra riksrettssaken mot statsminister Selmer. Foto: Stortingsarkivet