I rapporter berettet han om bøndenes misnøye med Grunnloven, Stortinget og embetsmennene, og at de ønsket en styrking av kongemakten og unionen med Sverige. Men dokumentene forteller at Röslein selv agiterte for de synspunkter som han påstod bygdefolket hadde. Etter at stattholderen hadde mottatt klager over Rösleins oppviglervirksomhet, ble han utvist fra Norge tidlig i 1817. Men det var sådd noen frø som vokste til lokal uro og særlig toppet seg i bondetoget mot Stortinget i august 1818.

Rösleins virksomhet var blitt meldt til regjeringen som krevde ham trukket for retten i Sverige eller utlevert til Norge. Det var selvsagt umulig for Carl Johan å etterkomme ønsket. Saken ble oversendt utenriksminister Engeström, som henla den etter å ha avhørt og fått en skriftlig uttalelse fra Röslein. Men på Stortinget i 1818 ble Rösleins virksomhet trukket fram av P. P. Flor og omtalt i innledningen til hans adresseforslag. Stortinget fikk utlevert alle sakens dokumenter og kritiserte utenriksministerens «sarcastiske og lidet passende» omtale av de norske rapportene om Röslein.

Etter utvisningen fra Norge ble Röslein sekretær ved Carl Johans private kontor på Stockholms slott og var i kongens tjeneste til han døde i 1840.

Rösleins forsvarsskrift «Aller ödmjukaste memorial», mottatt i Stortinget i 1818. Foto: Stortingsarkivet