Gustav 4. Adolf levde et omflakkende liv i Europa etter avsettelsen i 1809. Da han fikk høre om Kielfreden og Norges avståelse i 1814, formulerte han en proklamasjon til det norske folk hvor han minnet om sin arverett til den norske tronen. I 1821 søkte han om naturalisering som norsk statsborger.

Søknaden fra oberst Gustaf Adolf Gustafsson, som han da kalte seg, var datert Frankfurt am Main den 12. januar 1821. Bakgrunnen for ekskongens søknad var at han ønsket å bli kommandant på Fredriksten festning, slik at han kunne leve og dø på det sted hvor hans store helt Carl 12. avsluttet sitt liv.

Brevet med søknaden om naturalisering havnet hos Carl Johan, som forela det for Stortinget med et reskript der han ikke la skjul på hvordan han ventet at Stortinget ville behandle saken. Søknaden ble avslått, og Stortinget benyttet anledningen til å forsikre om Norges troskap overfor kongehuset og unionen.

Oberst Gustafsson vandret hvileløst rundt om i Europa, og endte sine dager på et vertshus i St. Gallen i Sveits den 7. februar 1837. I 1884 sørget Oscar 2. for at levningene ble hentet til Sverige og plassert mellom de andre svenske kongegravene i Riddarholmskyrkan.

Denne artikkelen tilhører nettutstillingen «Stortinget og unionen med Sverige». Nettutstillingen inneholder 30 artikler, som forteller hvordan Norge kom inn i unionen i 1814, hvordan de 91 årene i unionen forløp og hvordan Norge gikk ut av unionen i 1905. Les flere artikler i nettutstillingen.