Statsgjelden ble anslått til 25-30 millioner speciedaler, og av dette ønsket Danmark at Norge skulle betale 6 millioner. Norge anerkjente ikke Kieltraktaten og ville forhandle med Danmark på helt fritt grunnlag, noe Danmark satte seg imot. Norge måtte gå med på at det ble forhandlet på grunnlag av Kieltraktaten, Danmark at man også forhandlet om andre forhold enn statsgjelden.

Forhandlingene pågikk med lange avbrudd i mer enn fire år, fra 17. juni 1815 til 1. september 1819. Danmark appellerte til stormaktene, særlig Storbritannia, og fikk lagt press på Carl Johan, som på sin side truet Norge til å gi etter eller risikere å bli en provins av Sverige.  

Konvensjonen av 1. september 1819 måtte godkjennes av Stortinget fordi den forutsatte bruk av norske statsinntekter. Stortinget ble presentert for et beløp som var prutet ned til 3 millioner speciedaler. Regjeringen mente at en tredel av beløpet burde betales av Sverige, et syn som hadde sterk støtte blant flertallet på Stortinget i 1821. Den langtrukne dragkamp om gjeldsoppgjøret fortsatte derfor mellom Stortinget og kongen.

Stortinget vedtok til slutt at Norge alene skulle betale hele gjelden, men at avbetalingstiden måtte forlenges fra 10 til 30 år. Kongen reagerte med et reskript til Stortinget, karakterisert som «det styggeste som Stortinget har fått».

Denne artikkelen tilhører nettutstillingen «Stortinget og unionen med Sverige». Nettutstillingen inneholder 30 artikler, som forteller hvordan Norge kom inn i unionen i 1814, hvordan de 91 årene i unionen forløp og hvordan Norge gikk ut av unionen i 1905. Les flere artikler i nettutstillingen.

Carl Johans reskript til Stortinget 28. juni 1821. Reskriptet ble betegnet som «det styggeste som Stortinget har fått». Det var et typisk Carl Johan-dokument, med en blanding av belæring, ironi, trusler og krenkelser. Stortingsarkivet