Carl Johan og Stortinget

Flertallet av riksrettssakene ble reist under Carl Johans regjeringstid. De var først og fremst en indirekte kritikk av kongens avgjørelser og var viktige for å avklare maktforholdet mellom Stortinget og regjeringen. Carl Johan ønsket å regjere uavhengig av Stortinget, noe som førte til mange konflikter. Stortinget skulle vedta lovene og skattene, som var rammen for kongens utøvende makt. Det mente at kongen regjerte og tok avgjørelser i strid med hva Stortinget hadde vedtatt, mens Carl Johan mente Stortinget la seg opp i detaljer de ikke skulle bestemme.

Carl Johan kom med en mengde forslag til endringer i Grunnloven på 1820-tallet, og noen av dem gikk ut på å redusere Stortingets makt i Riksretten. Han foreslo blant annet at kongen skulle få rett til å tiltale statsråder og høyesterettsdommere, og han foreslo å endre sammensetningen av Riksretten. Carl Johan ønsket at den skulle bestå av ni embetsmenn og ni lagtingsrepresentanter. Siden den anklagede kunne fjerne inntil en tredel av dommerne, ville dette ha ført til at de politiske dommerne kunne komme i mindretall. Men som med alle andre forslag til endringer i Grunnloven fra Carl Johan, avviste Stortinget forslagene.

Finansminister Wedel og blåfargen

Grev Wedel ble finansminister i november 1814 og fikk ansvaret for å få orden på den norske økonomien etter napoleonskrigene. Etter flere feilslåtte forsøk på å skaffe inntekter og utenlandsk valuta til statskassen mente Stortinget at han hadde ansvar for at den norske staten hadde tapt 130 000 spesidaler.

I den første saken forsøkte han å selge et parti kobber, arsenikk og blåfarge via et handelshus i Nederland. Handelshuset gikk imidlertid konkurs, og inntektene gikk tapt. Litt senere forsøkte finansdepartementet å opprette et vekselkontor, igjen for å skaffe utenlandsk valuta. Også dette var mislykket, og staten tapte enda flere penger.

Både i 1818 og 1821 ble riksrett diskutert. Mange mente at Wedel ikke hadde hatt lov til å gjøre som han gjorde, og at han burde ha betalt erstatning til staten av egen lomme. I 1818 ble saken utsatt til neste storting, og i 1821 ble han tiltalt. Wedel ble til slutt frikjent, men hadde på det tidspunktet allerede bedt om å få gå av som statsråd grunnet en konflikt med kongen.

Denne saken var i stor grad med på å definere skillelinjene om i hvilke tilfeller Riksretten skulle benyttes. Kongen var en sterk motstander av saken da han mente at Wedels handlinger som departementsleder ikke kunne behandles av Riksretten, men burde påtales i den vanlige domstolen. Det var kun som kongens konstitusjonelle rådgivere at statsrådene kunne stilles for riksrett, mente Carl Johan. Greven var også enig i dette prinsippet, og i sin forsvarstale advarte han mot at riksrett skulle brukes «som et Tugtens Riis» hver gang Odelstinget « – eller en mindre oplyst Pluralitet af denne» var misfornøyd med statsrådens handlinger».

Fastings doble lønn

Det ble også reist en annen riksrettssak i 1821, mot statsråd og kommandør Thomas Fasting. Anklagen gikk ut på at han hadde mottatt lønn både som statsråd og som kommandør i marinen fra 1815 til 1818 og dermed fått dobbelt lønn i disse årene uten at Stortinget hadde bevilget dette. Anklagen omfattet også at kongen hadde utnevnt ham uten at dette hadde blitt diskutert i statsrådet eller skrevet i protokollen.

Stortinget mente at Fasting ikke kunne beholde begge embetene, og statsråden ble dømt til å tilbakebetale den lønnen Stortinget mente han hadde fått for mye. Thomas Fasting var dermed den første som ble dømt i Riksretten. Fasting var også den statsråden som har vært involvert i flest spørsmål om riksrettstiltale – hele seks ganger.

Collett i kongens gunst

I 1827 gikk Stortinget igjen til riksrettssak, og bakgrunnen var økt mistillit og uvilje mot regjeringen. Stortinget var samlet kun hvert tredje år, og misnøyen rettet seg særlig mot de såkalte provisoriske anordningene – ordninger som kongen og hans regjering vedtok mens Stortinget ikke var samlet. Statsråd Jonas Collett ble tiltalt, blant annet for å ha utbetalt lønninger og pensjoner uten hensyn til Stortingets vedtak. Egentlig var det Carl Johan som ble utsatt for kritikk, men det var Collett som måtte svare på beskyldningene.

Selv om Collett ble frikjent, ble det samtidig påpekt i dommen at kongen ikke kunne gi ordninger som var i strid med lover vedtatt i Stortinget.  

Løvenskiold og det opprørske Stortinget

Den neste riksrettssaken kom ni år senere. Dette var også den mest dramatiske så langt. I 1836 ble statsminister Severin Løvenskiold tiltalt fordi han ikke hadde protestert mot at kongen oppløste Stortinget i juni. På begynnelsen av 1830-tallet hadde Stortinget for første gang hatt flere bonderepresentanter enn embetsmenn, og en rekke kampsaker strandet hos kongen, som nektet å sanksjonere (godkjenne) dem. Stortinget svarte med å ta opp en rekke av sakene på nytt i 1836, noe Carl Johan ble så misfornøyd med at han nektet Stortinget å fortsette sitt arbeid.

Siden Stortinget kun var samlet hvert tredje år, var det viktig at det fikk behandlet ferdig de sakene det skulle behandle. I utgangspunktet hadde Stortinget bare rett til å være samlet i tre måneder, men kunne be kongen om forlengelse. I juli 1836 nektet kongen å forlenge Stortinget, mens Stortinget, på sin side, mente at oppløsningen av tinget var til skade for landet. Stortinget var ikke ferdig med å behandle sakene eller vedta statsbudsjettet. Til tross for at flere av statsrådene protesterte, var statsministeren enig med Carl Johan. Løvenskiold underskrev beslutningen, og den ble sendt til Christiania.

Stortinget reagerte svært bestemt da beskjeden kom om at oppløsningen skulle skje bare dager senere. Stortingets forskjellige politiske grupper, som hadde vært svært uenige seg i mellom under sesjonen, var i denne saken alle enige. I løpet av to dager ble det bestemt at Løvenskiold skulle stilles for riksrett for ikke å ha protestert mot kongens avgjørelse.

I selve rettssaken beskyldte Løvenskiolds forsvarere Stortinget for å ha handlet uansvarlig – det var deres egen skyld at Stortinget ble oppløst. Det hadde også fornærmet kongen ved ikke å være tilstrekkelig ærbødig, ved at embetsmannsrepresentantene hadde latt være å bruke uniform, og ved at grunnlovsdagen 17. mai hadde blitt feiret på en demonstrativ måte. Dette viste seg ikke å være noen vellykket fremgangsmåte, og Løvenskiold ble dømt.

Senere samme høst ble kongen tvunget til å sammenkalle Stortinget på nytt for å få vedtatt statsbudsjettet. Det overordentlige Stortinget fikk da også vedtatt en av kampsakene fra 1830-årene, loven om kommunalt selvstyre: formannskapslovene.

Vogt og jerntollen

Riksrettssaker var blitt reist jevnt og trutt gjennom hele Carl Johans regjeringstid. Den siste i rekken ble reist i 1845, etter kongens død, men viste til saker der Carl Johan hadde nektet å følge Stortingets vedtak. Riksrettssaken mot statsråd Jørgen Herman Vogt i 1845 dreide seg om tollspørsmål. Odelstinget mente blant annet at kongen hadde nektet å følge Stortingets vedtak om tollinspektørers inntekter, og at han urettmessig hadde pålagt toll på import av jern.

Som i saken mot Collett i 1827 gjaldt riksrettstiltalene spørsmålet om kongen og regjeringens rett og frihet til å gi provisoriske anordninger i perioden mellom stortingssesjonene. Og som Collett ble også Vogt frikjent, da Riksretten mente at de begge var dugelige, nidkjære og rettskafne menn som tjente staten etter beste evne.

Noen rolige år etter kongens død

Riksretten mot statsråd Vogt ble den siste riksrettssaken før saken mot regjeringen Selmer i 1884. En grunn til dette var Carl Johans død i 1844. De fleste av riksrettssakene hadde sin bakgrunn i kongens avgjørelser, selv om det var statsrådene som ble stilt til ansvar.

Selv om riksrettssakene under Carl Johans regjeringstid virker bagatellmessige i dag, var de viktige for å avklare grensene mellom den lovgivende og den utøvende makt før 1884. Riksrett var på dette tidspunktet Stortingets eneste middel for å uttrykke mistillit mot kongen og hans regjering. Det ble enda flere ganger stilt spørsmål i Stortinget om å vedta riksrettssak, og trusselen om riksrett var derfor et middel for å vise sin misnøye med kongens handlinger.

Konfliktnivået mellom konge og storting ble stabilisert under Oscar 1, og de påfølgende regjeringene fikk handle i Stortingets ånd. Harmonien mellom den utøvende og lovgivende makt var opprettet, før det brakte løs igjen noen tiår senere.

Les mer om riksrettssaken mot regjeringen Selmer i 1883-84 her.