Stortingsbygningen fotografert mellom 1913 og 1915. Foto: Stortinget.
Milepæler i Norges demokratiske historie
Oversikt over sentrale milepæler i Norges demokratiske historie knyttet til Stortingets virke.
Revolusjonsåret 1814
I løpet av 1814 gikk Norge fra å være del av et eneveldige dansk-norsk dobbeltmonarki til å bli et land med stor grad av selvstyre i union med Sverige. 17. mai 1814 fikk Norge en egen grunnlov som baserte seg på opplysningstidens idealer om maktfordeling og folkesuverenitet. Sentrale dokument er Kieltraktaten av 14. januar og Grunnloven fra 17. mai. Løsrivelsen fra Danmark i 1814 var også et barn av Napoleonskrigene, og Mossekonvensjonen av 14. august la grunnlaget forhandlingene med svenskene høsten 1814.
Den reviderte grunnloven av 4. november 1814 tilpasset 17. mai-grunnloven til unionen med Sverige. Første paragraf i grunnloven ble endret til: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverrige under een Konge».
Stortinget valget Carl 13. til konge. Stortinget fikk beholde Grunnloven relativt uendret, men i årene etter 1814 presset Carl Johan på for å endre den i kongemaktens favør. Alle slike fremstøt ble tilbakevist av Stortinget. Personalunion med Sverige varte frem til 1905.
1837 – formannskapslovene
Historikeren Jens Arup Seip omtalte perioden 1814–1884 for «embetsmannsstaten», som en illustrasjon på hvilken makt denne samfunnsgruppen hadde i Norge. Bondestortinget er en betegnelse brukt om Stortinget i 1833, da det for første gang var flere bonderepresentanter enn embetsmenn. Den 14. januar 1837 ble formannskapslovene sanksjonert. De demokratiske prinsippene fra Grunnloven ble gjort gjeldende også i lokalt styre og la grunnlag for utvikling av den norske kommuneforvaltningen og det lokale selvstyret.
Les mer om formannskapslovene 1837
1871 – årlige storting
Fra 1814 møttes Stortinget i utgangspunktet kun hvert tredje år, og de hadde bare rett til å være samlet i tre måneder. I 1869 behandlet Stortinget en proposisjon om årlige storting. Fra 1871 møtte Stortinget årlig. Dette gav Stortinget større mulighet til å føre kontroll med og påvirke regjeringen. Årlige sesjoner peker også frem mot vetostriden og parlamentarismen.
Les mer om innføringen av årlige stortingssesjoner
1884 –parlamentarismens gjennombrudd
Parlamentarismen er et styresett som gir parlamentet (Stortinget) kontroll over den utøvende makt (regjeringen). Hvis et flertall i Stortinget vedtar at de ikke lenger har tillit til regjeringen, må den gå av.
Grunnloven av 1814 var utformet etter maktfordelingsprinsippet. Maktkampen mellom Kongen og Stortinget spisset seg i den såkalte vetostriden knyttet til hvorvidt regjeringsmedlemmene skulle møte i Stortinget. Stortinget hadde tre ganger vedtatt en grunnlovsendring som ga regjeringsmedlemmene adgang til Stortinget, og tre ganger hadde kongen lagt ned veto mot vedtaket.
Saken ble avgjort i 1884. Stortinget, med Venstre i spissen, stilte da regjeringen for riksrett for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak. Regjeringen Selmer ble fradømt sine embeter. Kongen ble tvunget til å utnevne Johan Sverdrup fra Venstre til statsminister i en regjering med støtte fra flertallet i Stortinget.
Parlamentarismen var lenge praktisert som sedvane og ble først skrevet inn i Grunnloven i 2007.
Les mer om parlamentarismens historie
Partienes historie
Det fantes ikke politiske partier i Norge i 1814, og følgelig er ikke partiene nevnt i opprinnelig grunnlovstekst. Bakteppet for de første partietableringene var unionsstriden med Sverige og kampen for politiske rettigheter for større deler av befolkningen. Denne konflikten varte i flere tiår, og i 1884 toppet den seg. Partiet Venstre ble dannet etter en sammenslutning mellom bønder, lærere og liberale byfolk. Disse var tilhengere av å utvide stemmeretten, og motstandere av unionen. Senere samme år ble Høyre dannet, av de som hadde et mer konservativt samfunnssyn og ikke ønsket for raske endringer. Få år senere, i 1887, ble Arbeiderpartiet dannet. Senere har mange flere partier kommet til, ofte som utbrytere eller protestbevegelser mot det etablerte partisystemet.
1905 – selvstendighet
Konsulatsaken ble saken som skulle bringe unionen med Sverige til opphør. Da kongen nektet å sanksjonere konsulatloven gikk regjeringen av og statsminister Michelsen formulerte den berømte 7. juni-beslutningen som sa at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge. Personalunionen med Sverige var følgelig oppløst. Etter svensk krav om folkeavstemning ga et overveldende flertall sin tilslutning til beslutningen. 26. oktober 1905 anerkjente Sverige norsk selvstendighet. Norges konge ble danske prins Carl, som tok navnet Haakon 7.
Les mer om 7. juni-vedtaket i 1905
Stortinget og stemmeretten
Allmenn stemmerett for kvinner og menn er et hovedprinsipp i et fullverdig demokrati. Selv om den norske grunnloven i 1814 var radikal i forhold til sin samtid, ble det i 1814 regnet som en selvfølge at stemmeretten ikke gjaldt kvinner, og heller ikke alle menn. Utvidelsen av stemmeretten pågikk over lang tid. Allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898 og for kvinner i 1913. I 1919 fikk også de som mottok fattighjelp stemmerett.
Se tidslinje over stemmerettens historie