Av Ole-Albert Rønning Nordby 

Magnus Lagabøtes landslov ble vedtatt i 1274, midt i den perioden vi i dag kaller middelalderen. Middelalderen strekker seg fra ca. år 750 til 1500, rammet inn av vikingtiden på den ene siden og dansketiden og reformasjonen på den andre. På mange måter ble det Norge vi kjenner i dag til i middelalderen, med fremveksten av grenser, byer, statsmakt og en felles lov.

Norge i kristenheten

I middelalderen var Norge et kongerike som tilhørte et større europeisk fellesskap. Kristendommen og kirken hadde etablert seg i Norge på 1000- og 1100-tallet, og Norge var en integrert del av det man i middelalderen kalte «kristenheten». Kristenheten utgjorde fellesskapet av troende som svarte til paven i Roma som kirkens overhode og som tok del i den latinske liturgien. Norske biskoper brevvekslet med paven, og de norske kongene sendte gaver til og opprettet allianser med noen av de mektigste herskerne i Europa.

Dagliglivet på landet

For vanlige folk lignet også livet i Norge mye på resten av Europa. Nesten alle som levde i Norge i middelalderen, var bønder, de bodde på landsbygda og dyrket jorda for å overleve. Majoriteten leide den jorda de drev, og betalte en bestemt andel av det gården produserte til en jordeier. Jordeieren kunne være kongen, en aristokrat eller en annen bonde, men den største delen av jorda var eid av kirken; sognet, bispedømmet eller kanskje et kloster. For de aller fleste var livet preget av jordbrukssamfunnets rytmer og problemer: vær og vind, fødsler og død, såing og høsting, drift og vedlikehold, eiendom og arv, ære og skam. I tillegg kom kirkens helligdager og ritualer, som i løpet av middelalderen ble en naturlig del av vanlige folks hverdag og identitet.

Byene

Fra 1000-tallet vokste de første byene i Norge frem. Dette var byer som Bergen, Trondheim, Tønsberg, Oslo, Hamar og Stavanger. Byene fungerte dels som sentrum for kirkens og kongemaktens administrasjon, og dels som sentrum for handel med inn- og utland. Gjennom byene fant nye smaker, lukter, inntrykk, tanker og impulser veien til Norge, mens smør, pelsverk, jaktfalker og ikke minst fisk ble eksportert til markeder ute i Europa. Men selv om middelalderens byer var kommet for å bli, så var og ble de små. Bergen, Norges største by med kanskje 5000 innbyggere rundt 1300, var i beste fall mellomstor sammenlignet med byer i Tyskland, England eller Frankrike.

Et karrig kongerike

Norge på Landslovens tid var altså et land med mye landsbygd og små byer, men det var ikke et land som var avsondret fra det som skjedde ute i verden. Det som derimot gjorde Norge spesielt, sammenlignet med andre kongeriker i Europa, var geografien. Norge lå helt i utkanten av kristenheten, helt på grensen av det man i middelalderen tenkte på som den siviliserte verden. I tillegg var Norge, i middelalderen som i dag, fylt av høye fjell, dype daler og tett skog. Dette fikk to viktige konsekvenser som har formet landet helt frem til vår tid, og som også var med på å forme Magnus Lagabøtes landslov: For det første var det vanskelig å dyrke mye mat i Norge, og for det andre var det vanskelig for kongene å etablere et effektivt styre med makt og vold.

Aristokrati i kongens tjeneste

Mangelen på god landbruksjord gjorde det vanskelig for aristokratiet i Norge å bygge opp rikdom og makt gjennom å samle eiendom i store gods. Jorda produserte rett og slett ikke et stort nok overskudd til at mange stormenn kunne bli rike bare på å leie den til bøndene. Resultatet var at aristokratiet i Norge aldri ble så mektige som sine standsbrødre i for eksempel Danmark. I stedet var de avhengige av kongens gunst for å bygge opp status og rikdom. I Norge trengte derfor ikke kongen å forhandle og konkurrere like mye med aristokratiet om politisk makt som i andre europeiske kongeriker. Kongen sto ganske alene som riksstyrer, og, i tiden frem mot Landsloven fra 1274, som lovgiver. Litt forenklet kan vi derfor si at Norge besto av en sterk kongemakt på toppen, et lite aristokrati med relativt få ressurser og tett tilknytning til kongen under der, og så en stor gruppe med frie bønder, noen leilendinger og noen selveiere, som utgjorde den desidert største og viktigste delen av samfunnet. Ved siden av denne verdslige samfunnsordenen sto kirken, med sine egne kategorier, sitt eget hierarki og sine egne lover. Det er en annen historie.

Makt i fjell og fjord

Selv om kongen sto ganske trygt på toppen av det verdslige hierarkiet, betydde likevel ikke det at kongen kunne fare frem akkurat som han hadde lyst til. Tvert om, det ufremkommelige landskapet i Norge gjorde det veldig vanskelig å tvinge befolkningen i Norge til noe som helst. Herskernes makt andre steder i Europa var basert på borgen og på ridderen til hest. Fra borgen kunne konger, hertuger og grever trygt holde omlandet i sjakk, og med riddere til hest kunne de raskt og effektivt herje med bøndene til de fikk det som de ville. Norges fjell, fjorder og skoger gjorde denne teknologien betraktelig mindre nyttig. En ridder til hest er nemlig ganske ubrukelig i dalsidene i Gudbrandsdalen eller i en fjordarm i Sogn.

Kongen på havet

På havet og langs kysten hadde kongene likevel en mulighet til å utøve makt. Skipet var middelalderens mest effektive fremkomstmiddel. I et land med så lang kyststripe som Norge, der folk i all hovedsak var bosatt ved havet, ga derfor skipet kongen en mulighet til å utøve makt i kystnære strøk. I et skip kunne kongens soldater møte opp plutselig, true med vold, og på den måten tvinge kongens vilje igjennom. Derfor kan vi kanskje si at skipet var Norges borg og ridder til hest. Men det er også helt vesentlige forskjeller på en ridder og et skip. Det å være ridder var for eliten, for aristokratiet. Grunnen var at det tok lang tid og mye penger å trene og utstyre en ridder, og bare de rikeste hadde den muligheten. Et skip trengte derimot et stort mannskap, og for at kongen skulle kunne utstyre sin krigsflåte, trengte han bøndene. I middelalderen ser vi derfor at bøndene langs norskekysten forpliktet seg til å bygge, utstyre og besette skipene i kongens flåte, som ble kalt for leidangen. Kongens makt hvilte med andre ord på et samarbeid med et bredt sjikt av innbyggerne i riket, og ikke, slik som andre steder i Europa, på en ridderelite til hest.

En lov basert på samarbeid og kompromiss

I 1274 fikk Norge en felles lov for hele kongeriket, Magnus Lagabøtes landslov. Landsloven bærer preg av at styringen av Norge hvilte på et samarbeid mellom kongen og bøndene, på undersåttenes samtykke og medbestemmelse. I Landsloven er bøndenes rettigheter og plikter knyttet til deltakelse i kongens krigsflåte detaljert regulert. I tillegg hviler loven i stor grad på bondestandens bruk og håndhevingen av rettsreglene i lovboka. Det var bøndene som skulle dømme etter den nye loven på tinget, forsamlingen der de hadde møttes for å avgjøre konflikter seg imellom i uminnelige tider. Her skulle de sammen komme frem til den løsningen som var «rettest overfor Gud og sin samvittighet», og de sto svært fritt til å tolke loven på den måten de selv mente var best. Det er bare «tåper», står det i Landsloven, som dømmer etter lovens bokstav dersom utfallet blir urettferdig. I tillegg var det bøndene som skulle være vitner til eiendomstransaksjoner, som skulle vurdere verdien av eiendom, som skulle fastsette erstatningssummer for skader, eller vurdere sannsynligheten for at en kvinne var utsatt for voldtekt. For å nevne noe. Alt i alt var Magnus Lagabøtes landslov en lov som fungerte, og som ble akseptert, fordi den delegerte så mye ansvar og så mye beslutningsmyndighet over på den store majoriteten av kongens undersåtter som skulle leve under og med den nye loven.

Maktfordeling av nødvendighet

Det betyr ikke at loven var demokratisk slik vi er vant til å tenke på den. Loven gav også kongen større myndighet og nye rettigheter, først og fremst retten til å lage lover, som før hadde ligget på tinget. Forbrytelser mot kongens person og mot hans embetsmenn ble straffet mye hardere enn tidligere. I tillegg skulle loven sikre kongen bøteinntekter, som kan ha vært statskassens aller viktigste inntektskilde i middelalderen. Det er altså liten tvil om at for kongen var Landsloven et maktinstrument som skulle styrke hans kontroll over og status i samfunnet. Men for å få til det måtte kongen samarbeide med undersåttene sine. Han måtte gi dem medbestemmelse over hvordan nye regler ble tolket og håndhevet. På den måten var kongen helt avhengig av undersåttenes, ofte implisitte, samtykke. Resultatet var en lovbok som var med på å forme Norge i mer enn 400 år, før den ble endelig avskaffet i 1687. Det er naturlig å spørre seg om denne lange historien med nødvendig samarbeid mellom øvrighet og allmue er med på å forklare den tilliten som mange nordmenn har til våre politiske institusjoner den dag i dag.