Høsten 1820 toppet utålmodigheten seg i flaggspørsmålet. I Stavanger tok handelsmann, skipsreder og byens rikeste mann, Gabriel Schanche Kielland initiativ. Han skrev og trykket et brev som ble sendt ut til venner og bekjente i kystbyene, hvor han argumenterte for at Norge trengte et eget flagg, «som er dets oprindelige Eiendom». Det måtte skille seg så mye fra andre lands at det ikke kunne forveksles på havet. Videre foreslo han et flagg med hvite og blå kvadrater, samt riksløven i det øverste, hvite feltet nærmest stangen.

At Norge skal have sit eget Coffardie-Flag er beviist; at Norge vil have det, tör jeg troe, er ligesaavel utvilvsomt.
Gjerne önskede jeg at Norge maatte faae et Flag, som er dets oprindelige Eiendom, og derved tillige, saa meget muligt, undgaae at efterligne noget af anden Nation allerede for dens Skibe antaget Kjendingstegn.

Det var imidlertid ikke viktig for Kielland at flagget skulle bli seende ut som han foreslo, han ønsket først og fremst at saken skulle komme til en avgjørelse. Og hans initiativ resulterte i flere utkast fra andre, samt at flere sendte inn underskriftslister som støttet hans forslag. Grimstads borgere tok utgangspunkt i Kiellands forslag, men var uenige i den blå fargen og byttet den til rødt. Christian Magnus Falsen, som ble kontaktet av Kielland, leverte en variant hvor kvadratene var endret til triangler. De fleste forslagene inneholdt også riksløven, enten nærmest flaggstangen eller sentrert. I Bergen nedsatte borgerne en egen kommisjon som kom frem til tre forskjellige forslag i rødt, hvitt og blått med kors.

«de 3 Farver, der nu betegne Friheden»

På Stortinget ble det nedsatt en egen flaggkomité, som skulle behandle forslagene til et handelsflagg. De skulle også behandle Carl Johans beslutning om at det ikke var forhandlet om en avtale med de nordafrikanske Barbareskstatene, da Norge ikke hadde råd til å betale avgiftene. I starten av april var de ferdige med sitt arbeid, men saken ble ikke diskutert før 30. april i Odelstinget. Komiteen mente at forslaget fra Grimstads borgere var det beste, men passet på at riksløven ble med i det øverste hvite feltet, samt at de ønsket fem stjerner i det nederste hvite feltet. Stjernene skulle symbolisere de fem stiftsamtene, bispedømmene Akershus, Bergenshus, Christiansand, Trondhjem og det ikke formelle Tromsø.

Komiteen mente at en av flaggets farger skulle være rød, «Norges nationale Hovedfarve», og at løven til alle tider hadde vært Norges våpen. Den andre fargen mente komiteen burde være hvit, den hadde tidligere vært brukt av flere norske konger, og fordi hvitt symboliserte uskyld, «som medfører Oprigtighed og ærlig Fremfærd, hvorpaa Nordmænds Bestræbelser bør være henvendte».

Hvem som deltok i debatten er ikke sikkert, men bergensrepresentanten Frederik Meltzer, som også hadde vært på Riksforsamlingen i 1814, skulle få en viktig rolle. Som Kielland var han handelsmann og skipsreder, han hadde sågar deltatt i kapervirksomheten under Napoleonskrigene. Han var motstander av flaggkomiteens innstilling – og argumenterte mot dette i en tale som er bevart.

Meltzer mente blant annet at «Det foreslaaede Flag, hvis Hovedfarver ere rødt og hvidt, synes at have for megen Lighed med det Danske, hvis Farver ere de samme», og «Et Flag, kun deelt i 4 Qvadrater uden Kors, har desuden, som det synes, for megen Lighed med de brugelige Signalflag». Han mente derfor at flagget burde ha korsform, slik de andre nordiske nasjoner hadde; Sverige, Danmark, England og Russland – dette må vise til det første russiske flagget fra 1668.

Meltzer var også sterk motstander av at riksløven skulle være en del av flagget, det ville gjøre det til for mye av et statsflagg, «men da det kun er bestemt til Brug for private Skibe og Eiendomme, og saaledes kan blige heiset paa Silde-Jægter og Seil-Baade, anser jeg det ikke hensigtsmessigt at anbringe Vaabenet deri». Det ville også være vanskelig å male på, og ble det gjort en dårlig jobb kunne «Figuren saa let kan komme at ligne ethvert andet fireføddt Dyr ligesaameget som en Løve».

De fleste flaggforslagene var basert på fargene rødt, hvitt og blått i forskjellige sammensetninger, men det var også tilfeller av svart og grønt, selv om det ikke fikk særlig gjennomslag.
Når det gjaldt fargene hadde Meltzer igjen argumentene på plass:

Ved at sammensætte Flagget af de 3 Farver rødt, hvidt og blaat, opnaaer man tillige at see anbragt de 3 Farver, der nu betegne Friheden, saaledes som vi have seet det i det franske Friheds Flag, og endnu see det i Hollændernes og Americanernes Flag, og Engellændernes Union.

Eller som biskop Claus Pavels i Bergen skrev i sin dagbok: «Denne Mand vil have det rødt, hvidt og blaat, omtrent som det franske i Republikens Dage».

Det ble ikke enighet i salen, og Odelstinget bestemte seg derfor for at saken skulle utsettes til 4. mai. I mellomtiden skulle alle forslagene til nytt handelsflagg henges opp i forsamlingsrommet. Blant disse var forslaget som ble nummerert som nummer 3. Meltzer hadde i utgangspunktet stilt seg bak forslag B fra Bergen, hvor et hvitt kors var omkranset av to røde og to blå diagonalt stilte kvadrater. Imidlertid forteller han i sin dagbok at han under debatten endret på flaggets utseende, til et rødt flagg, med et hvitt og blått kors.

Statsråd Peter Motzfeldt, også fra Bergen, kommenterte lakonisk i sin dagbok dagen etter:
Igaar skal man have taget Beslutning om et norsk Koffardieflag; det skal være det forrige danske men med et blaat kors indeni det hvide. Det kan blive vakkert nok, men om det i Afstand bliver let at skjelne fra det danske, er et andet Spørgsmaal.

Resolusjon eller sanksjon

Etter at Stortinget var ferdig med behandlingen av flaggsaken, og flaggets utseende var støttet av Lagtinget 16. mai, ble det symbolsk ble oversendt regjeringen for sanksjon 17. mai. En måned senere anbefalte regjeringen at Carl Johan skulle sanksjonere loven og flaggets utseende, men der skulle flagget møte motstand.

Carl Johan var bestemt på at kun han hadde rett til å bestemme flaggets utseende. Selv om flaggets utseende hadde blitt bestemt ved lov i 1814, mente han i 1821 «at Flagets Form og Figur ei er Gjenstand for en Lov, men Noget som Kongen har at bestemme». Imidlertid følger han Stortingets ønske da han 13. juli underskrev en resolusjon, eller bestemmelse, hvor flagget i hvitt, rødt og blått «Gillas».

Med det var det norske flagget slik vi kjenner det i dag akseptert som det nye norske handelsflagget, som kunne benyttes på handelsskip der de ikke hadde behov for sjøpass, og av private. Stortinget var imidlertid ikke helt fornøyd med kongens avgjørelse, og det ble nedsatt en komite som skulle vurdere om det bare var kongen som kunne bestemme flaggets utseende.

To dager før Stortingets sesjon var over og representantene skulle vende nesen hjemover, ble komiteens innstilling behandlet. Komiteen mente at Stortinget ikke hadde handlet på noen feilaktig måte. De hadde derimot nettopp fulgt Grunnlovens bestemmelse og tatt utgangspunkt i loven fra januar 1815 som bestemte handelsflaggets utseende. Imidlertid var tiden knapp, og etter en særdeles turbulent sesjon anbefalte de at det ikke ble sendt et brev til kongen: «Den af Kongen umiddelbar givne og Storthinget meddelte Resolution, og den offentlige Kundgjørelse, som er indført i Rigstidenden, maa betragtes som en factisk Sanction, …»

Konflikten om hvem som skulle ha det avgjørende ordet når det kom til flaggets utseende kom til å vedvare gjennom hele 1800-tallet, helt til det ble endelig avgjort med Flaggloven i 1898. Med Flaggloven vedtok Stortinget endelig at flaggets utseende var noe de bestemte. Men uten Stortingets avgjørelse og Meltzers forslag er det usikkert hvordan flagget ville blitt seende ut.

Det norske flagget som vi kjenner i dag ble bestemt av Stortinget i mai 1821.

Utvalg av kilder og litteratur

Ole Kristian Grimnes, Det norske flaggets historie, Dreyer forlag 2014
Jacob Maliks, «Flaggsaken 1814–1821 og regionen Nord-Norge» i Bull og Malik (red.) Riket og regionene, Akademika forlag 2014
Peter Motzfeldt, Breve og Optegnelser af Peter Motzfeldt, Gyldendal forlag 1888
Claus Pavels’s Dagbogs-Optegnelser for Aarene 1820–1821, Den norske historiske forening 1904
Stortingets forhandlinger 1821
Stortingsarkivet, 1821, S.E.P. 24 Det norske lag (Flaggsaken) STA/S-1821/01/D/Da/L0009/0003

På bildet ser vi det norske handelsflagget og statsflagget med unionsmerket vaie side ved side på Tollbubryggen 17. mai 1829, da Norges første dampbåt, postskipet «Constitutionen» ankom Christiania. Gouache av Mathias Ferslev Dalager. Foto: Oslo Museum.