En ny stat med et eget flagg
I 1814 hadde ikke Norge et eget flagg. Da nordmennene og Christian Frederik erklærte Norge som selvstendig, kom også behovet for et norsk flagg som kunne skille norske skip fra andre lands skip.
Fordi Norge var en del av den danske helstaten frem til 1814, hadde man brukt det danske flagget, Dannebrogen. Det danske flagget har en lang historie. Det påståes å være 800 år gammelt, og skal være det eldste flagget i verden som fortsatt er i bruk. I følge legenden falt flagget ned fra himmelen etter at danskene ba til Gud om hjelp under et slag i 1219 i Livland, dagens Estland.
Fra 1400-tallet ble Norge mer eller mindre styrt fra København og Danmark, og frem til 1814 var det Dannebrogen som ble benyttet på norske marine- og handelsskip.
Det første norske flagg – «løveflagget»
I slutten av februar 1814 fikk Norge sitt første flagg, basert på det danske, men med den norske riksløven plassert i det ene øverste hjørnet, nærmest flaggstangen. Dette flagget skulle være både statsflagg, med splitt og tunge, til bruk for marinen og på festninger, og handelsflagg, såkalt stuttflagg, som ble brukt på handelsskip og av privatpersoner. Men, på grunn av de videre hendelsene dette året skulle flaggets status snart endres. Selvstendighetssommeren 1814 endte med nederlag og 14. august ble Mossekonvensjonen underskrevet. En union med Sverige var uunngåelig.
Det var umulig at det norske «løveflagget» skulle forbli et statsflagg i en norsk-svensk union. Under forhandlingene med svenskene høsten 1814 fikk Stortinget grunnlovsfeste at «Norge har Ret til at have sit eget Coffardie-Flag. Dets Orlogs-Flag bliver et Unions-Flag».
Det nye unionsflagget ble bestemt av kongen i mars 1815, etter forslag fra den første norske statsministeren, Peder Anker. Unionsflagget skulle være det svenske flagget, med et skrått kors i hvitt og rødt. Imidlertid beholdt Norge løveflagget som handelsflagg i de såkalt «nære farvann». Dette betydde at handelsskip kunne bruke flagget nord for Kapp Finisterre på Spanias nordkyst.
Sør for Biscayabukta og i Middelhavet måtte handelsskipene også benytte unionsflagget. Dette var blant annet for å beskytte mot kapere fra de såkalte Barbareskstatene i Nord-Afrika: Marokko, Algerie, Tunis og Tripolis som hadde kyst mot Middelhavet. For å seile i disse områdene var man avhengig av at det var inngått traktater mellom statene, hvor det ble betalt for fritt leide og man fikk såkalte «sjøpass» som beviste dette. Ved å bruke orlogsflagget, slapp Norge og norske skip å betale for sjøpass.
«sit eget Coffardie-Flag» – hvordan skal handelsflagget se ut?
Det kom allerede i 1814 forslag til hvordan det nye handelsflagget skulle se ut, og debatten fortsatte de neste årene. I Stortingets arkiver finnes flere forslag som ble levert høsten 1814 og i 1815.
På det første ordentlige storting i 1815 kom det forslag fra statsråd Niels Aall og gårdbrukeren Peder Bøgvald. Og mens Aall foreslo flagg som var mer «svensk-vennelige», ønsket Bøgvald at det skulle være gjenbruk av det røde og hvite flagget, i et omsydd alternativ. Imidlertid ble det ikke tatt noen avgjørelse hverken på stortingene i 1815–1816 eller i 1818. Samtidig ble det forhandlet med de nordafrikanske kaperstatene om en avtale som ville åpne for bruk av det norske handelsflagget også sør for Biscaya, men dette førte heller ikke frem.
Utvalg av kilder og litteratur
Ole Kristian Grimnes, Det norske flaggets historie, Dreyer forlag 2014
Stortingets forhandlinger 1815
Forslagene fra Niels Aall og Peder Bøgvald. Foto: Stortingsarkivet.