Hva var barnelovene?

De Castbergske barnelover var i realiteten seks forskjellige lover:

• Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre
• Lov om forandringer i arveloven
• Lov om forandringer i formuesforhold mellom ektefeller
• Lov om forandringer i skilsmisseloven
• Lov om foreldre og ektebarn
• Lov om forsorg for barn

Hensikten med lovene var å bedre levekårene for barn født utenfor ekteskap og deres mødre. Ved siden av rettslig likestilling og arverett, ble det også gjort viktige endringer som gjaldt fastsettelse og innkreving av bidrag. Barnets mor skulle få mer støtte fra det offentlige, samtidig som barnets far skulle bære et større ansvar enn tidligere. 

Barnelovenes far

Barnelovene fikk navn etter sin opphavsmann, Johan Castberg, som ble innvalgt på Stortinget for Venstre i 1900. Han tilhørte den radikale fløyen i partiet frem til 1906, da han ble leder for Arbeiderdemokratene.

Castberg var en markant sosialpolitiker i en tid da sosiale saker var i ferd med å innta den politiske dagsordenen. Gjennom hele sitt politiske liv var han opptatt av statens rolle som de svakes beskytter, og engasjerte seg i saker som gjaldt for eksempel sykeforsikring, arbeidervern og arbeidstilsyn.

Helt fra da han kom inn på Stortinget arbeidet Castberg for å bedre levekårene for ugifte mødre og deres barn. Gjentatte ganger fremmet han forslag om lovendringer som skulle bidra til å senke barnedødeligheten blant disse barna, i tillegg til å styrke deres rettigheter. Men det var først da han ble landets første sosialminister at han fikk legge frem det endelige forslaget til nye barnelover. 

Barnelovenes mor

Johan Castberg hadde sine støttespillere, og den viktigste var hans svigerinne, Katti Anker Møller. Hun var blant datidens mest fremtredende kvinnesakskvinner, og var spesielt opptatt av samfunnets ansvar overfor mødre og barn. Hun var heller ikke redd for å ta opp kontroversielle spørsmål som abortlovgivning og prevensjon. 

I årene frem mot 1915 reiste Katti Anker Møller landet rundt for å holde foredrag og delta på møter i lag og foreninger. Hennes viktige bidrag utenfor Stortinget gjorde at Castberg selv utropte henne til «barnelovenes mor». 

Under en debatt i Odelstinget i januar 1915 fremhevet statsråd Kristian Friis-Pedersen (V) at kvinnene hadde spilt en fremtredende rolle i arbeidet for mødre og barns rettigheter:

«Når nu alle partier ser ut til å være enige om at tilveiebringe lovbestemmelser, som sikrer mødrene større bidrag og barnene mer omsorg, så er det naturligvis gledelig. Men vi skal straks være på det rene med og erkjenne at denne forandring i den alminnelige mening er slått gjennom etter atskillige års strid, og at det først og fremst er kvinnene med deres stadig sterkere krav på større rettferdighet i loven, som har vært drivfjæren i denne bevegelse.»

Castbergs tidlige forslag

I 1892 ble en ny lov om underholdsbidrag til barn født utenfor ekteskap vedtatt. Fedrenes forsørgerplikt ble noe skjerpet, men det var de ugifte mødrene selv som måtte sørge for håndhevelse av loven. Selv om loven i praksis fikk begrenset innvirkning, regnes den allikevel som en forløper til de Castbergske barnelovene.

I 1901 fremmet Johan Castberg et forslag på vegne av De forenede norske arbeidersamfunn. Forslaget omfattet både utvidet bidragsplikt og navne- og arverett etter far, og ble oversendt regjeringen. I 1904 fremmet Castberg enda et forslag om endring i arveloven, men fremdeles mente mange at spørsmålet om barn født utenfor ekteskap var så sammensatt at det var behov for utredning før man kunne revidere lovverket.

Tallenes tale

Behovet for utredning førte til at saken havnet hos Statistisk sentralbyrå. Byrået fikk i oppgave å foreta en kvantitativ undersøkelse om barn født utenfor ekteskap. Rapporten var klar i 1907, og dannet et viktig grunnlag for det videre lovarbeidet.

Det fremkom av rapporten at de fleste såkalte «uekte» fødsler forekom i Kristiania, i Trondheim og i noen av byene lengst nord i landet. Færrest «uekte» fødsler var det i sør og sørvest. Mest alvorlig var det likevel at man kunne påvise en høyere barnedødelighet blant såkalt «uekte» barn, enn blant barn født i ekteskap.

Det var også en tydelig sammenheng mellom sosial klasse og forekomst av uekte fødsler: «Den første Kjendsgjerning, som paa den mest utvetydige Maade bekræftes af Tabellerne, er, at det store Flertal af Forældre baade paa Fædrenes og Mødrenes Side — er af den arbeidende Klasse.»

Hele rapporten kan leses hos SSB.

Stortinget fatter sin beslutning

I 1909 la justisminister Castberg frem et forslag til barnelover på vegne av regjeringen. Samme år kom et regjeringsskifte som førte til at saken ikke ble behandlet. Castberg ga seg ikke, men fremmet saken på nytt i 1910 sammen med venstremannen Hans Konrad Foosnæs. Heller ikke denne gangen ble forslaget behandlet ettersom den nye regjeringen trengte tid til å utrede saken nærmere.

Regjeringen Konow (H og FrV) kom tilbake med nytt lovforslag i 1912. Det ble lagt frem av justisminister Fredrik Stang (H), og inneholdt mye av det samme som tidligere forslag, men med en vesentlig forskjell. Bestemmelsene om retten til fars navn og arv var utelatt.

I 1913 kom det til nytt regjeringsskifte. I Gunnar Knudsens andre regjering var Castberg en pådriver for opprettelsen av et departement for sosiale spørsmål. Han fikk selv rollen som landets første sosialminister, og gleden av å legge frem forslaget til barnelover som ble sanksjonert 10. april 1915.

Debatten om barnelovene kom først opp i Odelstinget fra 27. januar til 3. februar 1915. Deretter ble saken behandlet i Lagtinget 3.-5. mars. Representantene voterte i flere omganger, og det ble vedtatt til sammen 4 lovanmerkninger (Besl. 26-29 for 1915). Det vil si at lovvedtaket fra Odelstinget ikke ble vedtatt ved andre gangs behandling. Lovanmerkningen måtte derfor behandles av Odelstinget, før nytt vedtak ble fattet i Lagtinget 23. mars og oversendt Kongen.

Johan Castberg selv var sikker på at vedtaket ville stå seg for ettertiden: «Jeg tror, at hvis Odelstinget følger med her, så vil det ha gjort en god gjerning, og den dag da beslutning herom fattes, vil bli en hederfull dag i denne forsamlings historie.»

Medgang og motstand

Motstanden mot barnelovene var stor, særlig i konservative kretser hvor man var bekymret for hvilken innvirkning lovene ville ha på familie, ekteskap og hjem. Protestene gjaldt i all hovedsak arveretten og retten til å bruke fars etternavn.

På motsatt side var arbeiderkvinneforeningene opptatt av rettferdighet for barn født utenfor ekteskap og for ugifte mødre som befant seg i en vanskelig situasjon. Disse ugifte kvinnene tilhørte som oftest arbeiderklassen. De økonomiske utfordringene var store, og kom i tillegg til det sosiale stigma som var forbundet med å bære frem et såkalt «uekte» barn.

Det oppstod splittelse i kvinnebevegelsen, i de politiske partiene og internt i regjeringen. Både protester og støtteerklæringer strømmet inn til Stortinget. Men i 1915 ble den lange kampen kronet med seier for Johan Castberg, Katti Anker Møller og alle deres meningsfeller.

Vil du lese mer?

Andersland, Geir Kjell (red.) 2015. De Castbergske barnelover 1915-2015. Cappelen Damm
Haavet, Inger Elisabeth 2013. Sosialdepartementet og Johan Castbergs tredje vei. I Arbeidsdepartementet 100 år 1913-2013. DSS
Jenssen, Jens Olai 2017. Et brennende hjerte. Johan Castberg – sosialpolitisk pioner og velferdsstatens banebryter. Kolofon forlag
Jenssen, Jens Olai og Elisabeth Lønnå 2021. Katti Anker Møller. En biografi. Pax Forlag
Seip, Anne Lise 1994. Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920. Gyldendal
Sosialstatistik. Om børn, fødte udenfor Ægteskap. Udgivet af Det statistiske centralbureau. Norges officielle statistik. V. 37. Aschehoug & co 1907
Stortingsforhandlinger 1901-1915

Underskriftslister fra Arbeiderpartiets kvindeforbund. Foto: Stortingsarkivet

Nettpresentasjonen ble laget av stortingsarkivet i forbindelse med 100-årsmarkeringen for de Castbergske barnelovene i 2015.