Parlamentarismen har vært praktisert i Norge siden 1890-årene, men først 20. februar 2007 ble parlamentarismen skrevet inn i Grunnloven.

Les om parlamentarismen i dag.

Maktfordelingsprinsippet og Grunnloven

Før 1814 var all politisk makt samlet hos den eneveldige danske kongen. Grunnloven innførte et folkestyre med en valgt nasjonalforsamling, folkets representanter.

Norge fikk et nytt system basert på maktfordelingsprinsippet. Makten skulle deles mellom:

• lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt (Stortinget – de folkevalgte)
• utøvende (Kongen og regjeringen)
• dømmende (Domstolene)

Systemet skulle sikre en balanse hvor maktorganene var uavhengige av hverandre og kunne kontrollere hverandre. (Eksempel: Stortinget gir lov, men domstolen dømmer i den enkelte sak). Maktfordelingen skulle redusere faren for maktmisbruk og maktkonsentrasjon.

Maktkamp mellom storting og konge

I årene etter 1814 utviklet det seg en maktkamp mellom kongen og Stortinget. (Vi skal huske at Norge på denne tiden var under en svensk konge.)

Kongen kunne nedlegge utsettende veto mot Stortingets lovvedtak. Stortinget på sin side bestemte nivået på skatter og avgifter og bevilgningene over statsbudsjettet. Uten penger fra Stortinget var det lite kongen kunne gjennomføre.

Kongen valgte selv medlemmene av den norske regjering uten hensyn til sammensetningen av Stortinget. Regjeringens medlemmer hadde ikke rett til å møte i Stortinget, noe som innebar at de unngikk debatt og kritikk fra stortingsrepresentantene.

Riksrettsaken og parlamentarisme i 1884

Etter en lang strid om hvorvidt regjeringsmedlemmene skulle møte i Stortinget, ble saken endelig avgjort i 1884. Stortinget hadde tre ganger vedtatt en grunnlovsendring som ga regjeringsmedlemmene adgang til Stortinget. Tre ganger hadde kongen lagt ned veto. Stortinget kunne ikke gjøre noe med kongen, men stilte regjeringen for riksrett for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak. Regjeringen Selmer ble fradømt sine embeter. Kongen ble tvunget til å utnevne opposisjonens leder Johan Sverdrup fra Venstre til statsminister i en regjering med støtte fra flertallet i Stortinget.

Varierende praksis

Tradisjonelt har 1884 vært regnet som gjennombruddsåret for parlamentarismen i Norge. Samtidig var det i årene etter 1884 flere tilfeller hvor regjeringer ble sittende til tross for manglende støtte i Stortinget. Johan Sverdrup, «parlamentarismens far», så ingen grunn til å gå av etter at han ganske raskt mistet flertallet bak sin regjering. Både i 1893 og 1894 ble regjeringen Stang (Høyre) sittende til tross for at mistillitsforslag fikk flertall. Samtidig var Emil Stang den første statsminister som gikk av etter å ha tapt et kabinettsspørsmål i 1891.

Les om Johan Sverdrup – «parlamentarismens far».

I 1903 får vi det første eksemplet på at en regjering går av etter et valgnederlag (Otto Blehr, Venstre). Høyre godtok parlamentarismen først etter 1905.

Regjeringen Hornsrud 1928

I 1928 overtok Arbeiderpartiet for første gang regjeringsmakten. De borgerlige partiene samlet seg og fikk vedtatt et mistillitsforslag. Statsminister Christoffer Hornsrud tok konsekvensen av dette og gikk av etter bare 18 dager som statsminister. Dette var første gang en regjering ble felt av et mistillitsvotum.

Kings Bay 1963

I kjølvannet av en gruveulykke på Svalbard fremmet de borgerlige partiene et mistillitsforslag mot regjeringen Gerhardsen (Arbeiderpartiet). Dette forslaget fikk flertall da de to representantene fra Sosialistisk Folkeparti stemte for. Gerhardsen måtte gå av. Dette er det siste eksemplet vi har på at en regjering fått et mistillitsvotum mot seg i Stortinget. Det har opp gjennom årene vært fremmet en rekke mistillitsforslag i Stortinget uten at noen har fått flertall siden 1963.

Tapte kabinettsspørsmål

Som et maktmiddel overfor Stortinget kan en regjering true med å gå av for å få igjennom sin vilje. Dette kan være et usikkert virkemiddel. Tapte kabinettsspørsmål er en av de vanligste årsaker til regjeringers avgang i Norge. Grunnen til at de faktisk kan virke, er at opposisjonen ikke alltid ønsker å ta over regjeringsmakten.

Valgnederlag

Ved siden av tapte kabinettsspørsmål, har valgnederlag vært den vanligste årsaken til regjeringsskifter i Norge.

I stedet for å sitte og vente på et mistillitsvotum fra et nytt flertall etter et valg har det blitt praksis at regjeringen i slike tilfeller søker om avskjed etter å ha lagt frem sitt forslag til statsbudsjett.