I årene mellom 1976 og 1985 gjaldt dette blant annet spørsmål knyttet til havrettsforhandlingene, NATOs dobbeltvedtak og Norges forhold til Sovjetunionen.

• Møtereferater fra DUUK 1976–1980
• Møtereferater fra DUUK 1981–1985

Hemmelige møter og taushetsplikt

Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen, som tidligere het den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen (DUUK), skiller seg fra de øvrige fagkomiteene på Stortinget ved at den som hovedregel ikke avgir innstilling eller fatter vedtak. Komitémøtene er en arena der regjeringen orienterer om viktige enkeltsaker og rådfører seg med Stortinget. 

Møtereferatene er hemmelige, og komitémedlemmene har taushetsplikt. I 1995 vedtok Stortinget et reglement for avgradering av referater fra møter i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité. I henhold til reglementet skal referatene avgraderes etter 30 år, med mindre det foreligger helt spesielle grunner til å utsette fristen. Dette reglementet ligger til grunn for at referatene fra perioden 1976–1985 nå er avgradert.

Det var store variasjoner i møtehyppigheten i denne perioden, noe som blant annet hadde sammenheng med behovet for konsultasjon i enkeltsaker. I snitt var DUUK innkalt til flere møter i 1970-årene enn tilfellet var på 1980-tallet.

Havrettsforhandlingene

Blant sakene som opptok mest tid i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen i årene fra 1976 til 1985 var forhandlingene knyttet til den tredje havrettskonferansen (1973–1982). Komiteen ble fortløpende orientert om saker og problemstillinger som dukket opp underveis. 

Mot slutten av 1976 orienterte utenriksministeren om opprettelsen av en 200 mils økonomisk sone rundt det norske fastlandet. Tilsvarende ble komiteen orientert da soner skulle opprettes ved Svalbard og Jan Mayen. Hensikten var å beholde kontrollen over havområdene og fiskeressursene langs norskekysten. Vedtaket innebar at Norge fikk et særskilt ansvar for fiskeressursene i området – blant annet gjennom fastsetting av kvoter og kontroll med den utenlandske fiskeflåten.

Delelinjeforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen ble tett fulgt opp i komiteen. Forhandlingene resulterte i den såkalte gråsoneavtalen, som havrettsminister Jens Evensen (A) gjorde rede for under et møte i DUUK den 11. november 1977. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1978. Som vi vet var det først i 2010 at Norge og Russland kom til enighet om en avtale om den maritime delelinjen i Barentshavet og Polhavet.

Spionsaker

Samtidig som delelinjeforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen pågikk for fullt, kom spionsaken mot Gunvor Galtung Haavik. Haavik hadde jobbet i utenrikstjenesten samtidig som hun hadde hatt jevnlig kontakt med KGB i en årrekke. DUUK ble orientert om saken og om reaksjonene som kom fra Sovjetunionen. Det ble lagt mye vekt på å avklare naboforholdet og opprettholde gode relasjoner mellom Norge og Sovjetunionen.

Referatet forteller oss at to statssekretærer ble gitt adgang til å delta på møtet 8. februar 1977. Den ene av disse var Arne Treholt, som ble pågrepet og siktet for spionasje ganske nøyaktig syv år senere. Utenriksminister Svenn Stray orienterte første gang om Treholt-saken i møte med DUUK den 1. februar 1984.

NATOs dobbeltvedtak

En viktig sak for DUUK i årene mellom 1976 og 1983 var debatten rundt NATOs dobbeltvedtak. En av flere redegjørelser fra utenriksminister Knut Frydenlund (A) ble holdt på et møte i DUUK 3. oktober 1979. Statsråden gjorde rede for hvorfor det var nødvendig med en modernisering av NATOs kjernefysiske våpen, og skisserte to klare forbehold fra norsk side. 

For det første skulle ikke utviklingen medføre endringer i norsk atomvåpenpolitikk – det var altså ikke aktuelt med utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium. For det andre var man opptatt av at forhandlingene om rustningskontroll skulle omfatte nettopp de våpen som det dreide seg om her.

Dette var den første i rekken av flere møter der NATOs dobbeltvedtak var på dagsorden. Senere ble Stortinget konsultert både når det gjaldt atomvåpenfri sone i Norden og bevilgningsspørsmål i forbindelse med dobbeltvedtaket.

Åpne eller lukkede dører?

Det har vært bred enighet om behovet for å unnta visse utenrikspolitiske saker fra offentligheten av hensyn til nasjonale interesser og forholdet til fremmede makter. Likevel har det vært diskusjoner rundt komiteens virke med jevne mellomrom. Noen ganger har man ønsket seg mer åpenhet, andre ganger har man etterlyst saker som burde ha vært redegjort for i DUUK. 

Det har også vært diskusjoner om graden av hemmelighold, for eksempel om dagsordenen skulle være hemmelig. Under møtet i DUUK 8. februar 1977 ble det etterlyst en prinsipiell diskusjon rundt formen på møtene og graden av fortrolighet. Det var åpenbart at pressen var godt orientert om møtene som fant sted, og Per Borten bemerket at «man blir nesten forhåndsorientert om hva man skal mene.»

Den 6. oktober 1978 var en lekkasjesak gjenstand for diskusjon i et møte i DUUK, etter at norsk presse hadde avdekket Norges strategi i forhandlinger med Sovjetunionen om gråsoneavtalen. I denne forbindelse uttalte komiteens formann, Reiulf Steen at «dersom det skulle vise seg at det ikke er mulig å føre drøftinger i fortrolighet uten at dette skjer til skade for nasjonale interesser, vil det innsnevre denne mulighet til å foreta konsultasjoner i såpass stor bredde som har vært forutsetningen ved den konsultasjonsordning som er etablert gjennom den utvidede utenrikskomité». 

Da som nå var man opptatt av å finne den formen på møtene som var mest hensiktsmessig, og sørge for at storting og regjering hadde en arena for fortrolighet når nødvendigheten tilsa det.