Spørsmål

Mímir Kristjánsson (R): I forbindelse med innføringen av EU-forordningen Digital Services Act (DSA) er det statlige Medietilsynet tiltenkt en sentral rolle i kampen mot desinformasjon.
Hva vil statsråden gjøre for å forsikre seg om at tilsynet ikke blir et "sannhetsministerium" som gir staten mulighet til å luke i samfunnsdebatten etter eget forgodtbefinnende?

Begrunnelse

I sin nye strategi mot desinformasjon planlegger regjeringen å innføre EU-forordningen Digital Services Act (DSA). Strategien har høstet kritikk fra flere hold, blant annet fra ledende ytringsfrihetseksperter som Anine Kierulf. 
I forbindelse med innføringen av DSA er det statlige Medietilsynet tiltenkt en nøkkelrolle i kampen mot desinformasjon. Tilsynet blir etter eget utsagn tillagt en rekke nye tilsynsoppgaver, og får i praksis ansvaret for å håndheve DSAs bestemmelser. 
Medietilsynet er en del av det norske statsapparatet. Flere, blant annet Norsk Redaktørforening, har uttrykt skepsis til at myndighetene på denne måten griper så direkte inn i samfunnsdebatten. Til kulturavisa Subjekt sier Redaktørforeningens generalsekretær Reidun Kjelling Nybø at hun mener "Medietilsynet gis en for omfattende rolle i strategien". 
Spørsmålsstiller deler denne skepsisen, og er interessert i hva statsråden vil gjøre for å sikre at Medietilsynet ikke blir et "sannhetsministerium" som plutselig sitter med myndighet til å bestemme hva som er lov å si og ikke den offentlige debatten. 

Svar

Lubna Boby Jaffery: Jeg kan forsikre representanten om at Medietilsynet verken er eller skal bli noe sannhetsministerium. Ingen av oppgavene som er foreslått lagt til Medietilsynet etter forordning om digitale tjenester (DSA) eller strategien for å styrke motstandskraften mot desinformasjon, innebærer at tilsynet skal vurdere enkeltytringer som sanne eller usanne, eller definere innhold som desinformasjon. Medietilsynet skal heller ikke på noen måte sensurere lovlige ytringer.
Jeg la i juni 2025 frem regjeringens nye strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Strategien er regjeringens svar på en bekymringsfull utvikling, der vi får stadig flere internasjonale eksempler på direkte forsøk på påvirkning av valgprosesser og den offentlige samtalen. Både PST og Etterretningstjenesten har i flere år pekt på at vi også i Norge må være forberedt på forsøk på påvirkning.
I strategien beskriver vi hvordan regjeringen vil møte denne utviklingen. I grove trekk handler strategien om å styrke de sidene ved det norske samfunnet som har bidratt til å gjøre oss motstandsdyktige så langt. Dette handler særlig om to forhold: en opplyst befolkning, som har en kritisk tilnærming til innhold de eksponeres for, og som selv kan avgjøre om informasjonen er troverdig, og om et mangfold av redaktørstyrte medier. Mediene er vesentlige både som formidlere av pålitelig og uavhengig informasjon, som arena for debatt og som samfunnets vaktbikkje.
I tillegg mener regjeringen at det er viktig å få mer kunnskap om både forekomst og effekter av uønsket påvirkning i Norge, at offentlige myndigheter styrker sitt samarbeid og at vi holder sosiale medier ansvarlige for den påvirkningen de har på det offentlige ordskiftet. I dag kan disse aktørene for eksempel fjerne lovlige ytringer, fremheve enkelte synspunkter på bekostning av andre, eller unnlate å gripe inn mot svindel – uten at brukerne får innsyn i vurderingene som ligger til grunn eller mulighet til å klage. Skal vi lykkes med å i større grad ansvarliggjøre de store globale plattformene, må de reguleres og underlegges demokratisk kontroll. Her er DSA et viktig virkemiddel.
Det er digitaliserings- og forvaltningsministeren som har ansvar for DSA. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet har sendt en ny lov om digitale tjenester på høring, som vil gjennomføre DSA i norsk rett. Høringsfristen er 1. oktober 2025. I høringsnotatet foreslår regjeringen at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) får rollen som nasjonal koordinator med hovedansvar for å føre tilsyn med at EUs nye regler om digitale tjenester følges i Norge. I tillegg er Medietilsynet, Forbrukertilsynet og Datatilsynet pekt ut som såkalte vedkommende myndigheter på sine respektive fagområder.
Medietilsynet blir vedkommende myndighet i saker som gjelder ulovlig innhold, trygg bruk av digitale tjenester for barn og unge, desinformasjon, valgmanipulasjon og ytringsfrihet i sosiale medier.
På disse områdene er hovedformålet med DSA å:
o sikre demokratisk kontroll med store teknologiplattformer
o styrke brukernes sikkerhet og rettigheter på nett
o motvirke spredning av ulovlig innhold, som hat, opphavsrettskrenkelser og materiale som viser overgrep mot barn
o gi åpenhet om hvordan innhold spres og prioriteres, gjennom algoritmer, moderering og målrettet reklame
DSA stiller tydelige krav til store plattformer om å ha systemer for varsling og klage når innhold fjernes. Brukere skal få klare og begrunnede svar og mulighet til å klage når innhold er fjernet eller kontoen er begrenset. Plattformene plikter også å ta hensyn til ytrings- og informasjonsfrihet i sine vurderinger. Dette reduserer risikoen for vilkårlig eller uforholdsmessig sensur.
DSA definerer ikke hva som er ulovlig innhold – det bestemmes fortsatt av nasjonal rett, som norsk straffelov og åndsverklov. Plattformene er ikke pålagt å overvåke innhold i tjenestene sine. Men hvis de blir varslet eller blir klar over innhold som er ulovlig – og ikke handler – kan de holdes ansvarlige, slik de også kan i dag etter e-handelsloven. Ved tvil om lovligheten, er det (som i dag) domstolene som til syvende og sist skal avgjøre.
DSA forbyr ikke desinformasjon, men pålegger de aller største plattformene – som Facebook, Google, TikTok og X – et særlig ansvar med tanke på hvordan tjenestene fungerer på systemnivå. De må kartlegge og redusere systemiske risikoer for samfunnet, inkludert påvirkning på demokrati, folkehelse og offentlig sikkerhet. Det handler for eksempel om å vurdere om det er en risiko for at algoritmene gir desinformasjon eller ulovlig innhold ekstra spredning. Samtidig skal ytringsfrihet og mediemangfold ivaretas.
DSA skal ikke begrense den enkeltes ytringer, men motvirke misbruk av plattformmakt og sikre brukernes rettigheter.
For de aller største plattformene er det EU-kommisjonen, og ikke Medietilsynet, som fører tilsyn og har mulighet til å ilegge bøter. Det Medietilsynet kan gjøre, er å dokumentere brudd på reglene og fremme saken for Kommisjonen.
Ved siden av de nye oppgavene etter DSA, har Medietilsynet allerede mange oppgaver knyttet til blant kritisk medieforståelse, trygg digital oppvekst og mediemangfold. Dette handler både om kunnskapsutvikling og informasjons- og bevisstgjøringsarbeid. Medietilsynet gjennomfører jevnlige undersøkelser om både mediebruk og kritisk medieforståelse i befolkningen. Undersøkelsene danner grunnlag for informasjonsmateriell og råd rettet mot blant annet barn og unge, foreldre og seniorer, for eksempel kampanjen Stopp.Tenk.Sjekk[1]. Medietilsynet er videre koordinerende etat på direktoratsnivå for statens innsats for en trygg digital oppvekst, og har gjennom en årrekke vært Safer Internet Centre i Norge. Analyser som kartlegger hvordan plattformenes algoritmer retter innhold mot barn og unge gjennom å begrense eller forsterke spredning, er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for denne delen av Medietilsynets oppdrag.
I lys av både Medietilsynets eksisterende oppgaver, nye oppgaver etter DSA og behovet for mer kunnskap om hvilke effekter påvirkningsoperasjoner eller desinformasjon faktisk har på den offentlige samtalen, har regjeringen i den nye strategien foreslått å gi Medietilsynet et tydeligere mandat for å bidra til å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Dette vil gi en tydeligere ansvarsfordeling internt i regjeringen og innebærer at Medietilsynet får et ansvar for å innhente og spre kunnskap om spredning av desinformasjon og de samfunnsmessige konsekvensene, med vekt på sosiale medier. Dette ansvaret skal ses i sammenheng med Medietilsynets øvrige arbeid for mediemangfold og ytringsfrihet.
Jeg mener det er svært viktig at vi har en fagetat med oppdatert kunnskap om disse spørsmålene, som både kan bidra til å opplyse befolkningen og sikre et godt kunnskapsgrunnlag for myndighetene. Dette innebærer på ingen måte at Medietilsynet skal få ansvar for å vurdere enkeltytringer eller -saker som sanne eller usanne, og heller ikke at tilsynet får myndighet eller verktøy for å moderere den offentlige samtalen.