Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til kommunal- og distriktsministeren

Dokument nr. 15:938 (2024-2025)
Innlevert: 22.01.2025
Sendt: 22.01.2025
Besvart: 29.01.2025 av kommunal- og distriktsminister Erling Sande

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Hvordan kan kommunalministeren forsvare at Statsforvalteren i Troms og Finnmark påklager et dispensasjonsvedtak gitt av Tromsø kommune for å muliggjøre at en ny generasjon kan overta en familiegård på Kvaløya i Tromsø kommune og sikre videre drift, er beslutningen i tråd med regjeringens politikk og Senterpartiets syn, og vil statsråden ta initiativ til å korrigere Statsforvalteren i Troms og Finnmark?

Begrunnelse

20. desember 2024 påklagde Statsforvalteren i Troms og Finnmark en dispensasjon gitt av Tromsø kommune om oppføring av bolig i et LNFR-område slik at en ny generasjon kan overta driften av familiegården. Den gjeldende tomten er under et mål i areal og ble skilt ut allerede i 1997.
Statsforvalter vektlegger i sin klage at «hensynet bak landbruksformålet vil bli vesentlig tilsidesatt gjennom dispensasjonen. Det er vedtatt oppføring av en fritt omsettelig bolig på et areal som er fulldyrka mark og avsatt til LNFR-formål i kommuneplanens arealdel. Etableringen vil føre til omdisponering av om lag 1 daa fulldyrka jord. Vi kan ikke se at de anførte fordelene ved dispensasjon veier opp for drifts- og miljømessige ulemper for landbruket og omdisponering av fulldyrka mark.»
Det er endelig Statsforvalterens vurdering at vedtaket til kommunen «vil tilsidesette landbrukshensynene i vesentlig grad», uten å gjøre en skjønnsmessig vurdering av om vedtaket ivaretar overordnede hensyn.
Klagen fra Statsforvalteren fremstår åpenbart kontraproduktivt dersom hensikten er å legge til rette for at fulldyrket mark kan drives videre og bosetting i distriktene skal styrkes. I sannhet fremstår klagen som en direkte distriktsfiendtlig beslutning som det er vanskelig å forstå dersom man skal ta regjeringens uttalte distriktspolitiske mål på alvor.
Det vises til vedtak fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark i sak 2024/9898 og omtale av samme sak i Nordlys (papir) 22. januar.
Slik spørsmålsstiller ser det er dette nok et eksempel på hvordan Statsforvalteren i Troms og Finnmark i konkrete saker ikke foretar rimelige avveininger mellom ulike hensyn og overordnede mål, men tvert om gjennom en formalistisk praksis fremstår direkte nærings- og distriktsfiendtlig.
Det spørsmålsstiller ønsker svar på er om beslutningen i denne konkrete saken er i tråd regjeringens syn, eller om han vil ta initiativ til å korrigere den beklagelige praksisen som ser ut til å ha festet seg hos Statsforvalteren i Troms og Finnmark.

Erling Sande (Sp)

Svar

Erling Sande: Den konkrete saka, som representanten viser til, gjeld dispensasjon frå arealføremålet LNFR, vedteke i kommuneplanens arealdel, og forbodet mot tiltak i 100-metersbeltet for sjø, for oppføring av ein bustad på eit areal som er fulldyrka mark. Saka ligg no hos kommunen for førebels klagehandsaming. Kommunen har gitt vedtaket sitt utsett iverksetting fordi dei meiner at det truleg lid av ein materiell feil ved at tiltaket er betinga av at det fyrst må bli gitt løyve etter jordlova. Eg er også gjort kjent med at Statsforvaltaren skal ha eit møte med grunneigar og foreta synfaring. Det er derfor ikkje riktig av meg å kommentere saka nærare. Men eg kan seie noko om dei rettslege utgangspunkta for vurderinga som må gjerast i slike saker.
Det grunnleggjande utgangspunktet er at kommunane skal styre arealbruk gjennom dei rammene som blir vedtekne i arealplanar. Dispensasjon er meint å vere ein tryggingsventil for dei tiltaka som ikkje treng ein meir omfattande planprosess. Det skal vere mogleg, men ikkje sjølvsagt å få dispensasjon. Dispensasjon skal innebere ei forsvarleg vurdering og vekting av dei omsyna som gjer seg gjeldande.
Vurderinga av om dei rettslege vilkåra for å få dispensasjon er innfridde, er lovanvending og ikkje fritt skjøn. Det er først i tilfelle der dei rettslege vilkåra er oppfylte at kommunane kan velje innanfor ramma for det frie skjønet, om dei vil gje dispensasjon.
Både regjeringa og eg er opptekne av at kommunane skal ha lokalt handlingsrom. Statsforvaltarane skal ta omsyn til det lokale sjølvstyret og vere varsame med å overprøve avgjerder som ligg til det lokalpolitiske skjønet. Samtidig skal statsforvaltarane bidra til rettstryggleik og likebehandling, og sikre at nasjonale og viktige regionale interesser ikkje blir vesentleg tilsidesette i arealforvaltninga. Statsforvaltarane har også ei rettleiarrolle som skal bidra til å spele kommunane gode og vere ei støtte for dei. Vi ynskjer å styrke denne rettleiarrolla.
Arealføremålet LNFR skal beskytte landbruk, skogbruk, reindrift, friluftsliv og naturmangfald. For kommunar som ynskjer å leggje forholda til rette for generasjonsskifte innanfor landbruket, er det mogleg for dei å bruke arealføremålet LNFR spredt i kommuneplanens arealdel. Regjeringa la nyleg fram nye statlege planretningslinjer om arealbruk og mobilitet. I distriktsområde med lågt utbyggingspress, lågt folketal og/eller negativ befolkningsutvikling skal retningslinjene særleg bidra til utvikling av levedyktige lokalsamfunn. Retningslinjene har eit eige kapittel som gjeld distriktsområde. I spreiddbygde strøk utanfor tettstader kan det i kommuneplanens arealdel, innanfor rammene av retningslinjene sitt kapittel 3, bli lagt til rette for spreidd bustadbygging i område avsett til landbruks-, natur- og friluftsføremål samt reindrift (LNFR). Retningslinjene seier også at statsforvaltaren og andre statlege sektormyndigheiter skal leggje retningslinjene til grunn for sin medverknad og rettleiing i planprosessane.