Begrunnelse

20. desember 2024 påklagde Statsforvalteren i Troms og Finnmark en dispensasjon gitt av Tromsø kommune om oppføring av bolig i et LNFR-område slik at en ny generasjon kan overta driften av familiegården. Den gjeldende tomten er under et mål i areal og ble skilt ut allerede i 1997.

Statsforvalter vektlegger i sin klage at «hensynet bak landbruksformålet vil bli vesentlig tilsidesatt gjennom dispensasjonen. Det er vedtatt oppføring av en fritt omsettelig bolig på et areal som er fulldyrka mark og avsatt til LNFR-formål i kommuneplanens arealdel. Etableringen vil føre til omdisponering av om lag 1 daa fulldyrka jord. Vi kan ikke se at de anførte fordelene ved dispensasjon veier opp for drifts- og miljømessige ulemper for landbruket og omdisponering av fulldyrka mark.»

Det er endelig Statsforvalterens vurdering at vedtaket til kommunen «vil tilsidesette landbrukshensynene i vesentlig grad», uten å gjøre en skjønnsmessig vurdering av om vedtaket ivaretar overordnede hensyn.

Klagen fra Statsforvalteren fremstår åpenbart kontraproduktivt dersom hensikten er å legge til rette for at fulldyrket mark kan drives videre og bosetting i distriktene skal styrkes. I sannhet fremstår klagen som en direkte distriktsfiendtlig beslutning som det er vanskelig å forstå dersom man skal ta regjeringens uttalte distriktspolitiske mål på alvor.

Det vises til vedtak fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark i sak 2024/9898 og omtale av samme sak i Nordlys (papir) 22. januar.

Slik spørsmålsstiller ser det er dette nok et eksempel på hvordan Statsforvalteren i Troms og Finnmark i konkrete saker ikke foretar rimelige avveininger mellom ulike hensyn og overordnede mål, men tvert om gjennom en formalistisk praksis fremstår direkte nærings- og distriktsfiendtlig.

Det spørsmålsstiller ønsker svar på er om beslutningen i denne konkrete saken er i tråd regjeringens syn, eller om han vil ta initiativ til å korrigere den beklagelige praksisen som ser ut til å ha festet seg hos Statsforvalteren i Troms og Finnmark.