Skriftlig spørsmål fra Ola Elvestuen (V) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:584 (2024-2025)
Innlevert: 04.12.2024
Sendt: 05.12.2024
Besvart: 11.12.2024 av klima- og miljøminister Tore Onshuus Sandvik

Ola Elvestuen (V)

Spørsmål

Ola Elvestuen (V): Hva mener klima- og miljøministeren om at Norge ikke er med i utformingen av EUs offensive klimapolitikk som vil sette viktige rammevilkår for næringsliv og alle andre sektorer fremover, og vil statsråden gå inn for en forlengelse av klimaavtalen med EU fram mot 2040?

Begrunnelse

EUs klimapolitikk, spesielt gjennom initiativer som "Klar for 55" (Fit for 55), har betydelig innvirkning på Norges økonomi og samfunn. Norge har inngått en avtale med EU om å samarbeide om å oppfylle klimamålene, og har uttrykt ønske om å samarbeide med EU om forsterkede mål. Videre har regjeringen signalisert at Norge bør innføre EUs CBAM-forordning, som en frivillig ordning, selv om vi ikke formelt er med i EUs tollunion, fordi det vil være til stor ulempe for norsk næringsliv å stå utenfor.
Til tross for dette står Norge utenfor de formelle beslutningsprosessene i EU, noe som kan begrense vår evne til å påvirke politikk som direkte påvirker norske interesser. Det er derfor viktig å vurdere hvordan Norges posisjon utenfor EU påvirker vår evne til å forme og tilpasse oss EUs klimapolitiske rammeverk.

Tore Onshuus Sandvik (A)

Svar

Tore Onshuus Sandvik: Når det gjelder representantens første spørsmål er jeg enig i at EU vedtar mye regelverk som har stor betydning for Norge.
Norge deltar i det europeiske samarbeidet om grønn omstilling gjennom EØS-avtalen, vårt programsamarbeid med EU, partnerskap og støtte til gjennomføring av Europas grønne giv. Regjeringens prioriteringer for grønn omstilling har mange fellestrekk med EUs og er et godt grunnlag for samarbeid. Regjeringens klimapolitikk bygger på omstilling av eksisterende industri der vi kutter utslipp og skaper jobber og verdier. Dette passer godt sammen med styrket grønn konkurransekraft i Europa og EUs strategiske agenda for de neste fem årene.
EU er Norges viktigste samarbeidspartner på klima- og miljøområdet og EØS-avtalen gjør det mulig å holde et høyt ambisjonsnivå. Samarbeidet har tjent oss godt, men byr også på utfordringer, slik også EØS-utredningen fra Eldring-utvalget (NOU 2024:7) påpeker og som utenriksministeren nevnte i sin redegjørelse i Stortinget om EU og EØS den 7. november.
Det er gjennomgående tilrådinger i utredningen om at Norge bør delta aktivt med en sektorovergripende koordinering av egne posisjoner i de europeiske diskusjonene om ny EU-politikk for grønn omstilling. EUs høye tempo i politikk- og regelverksutvikling og brede tilnærming som favner ulike sektorer og politiske målsettinger krever både tydelig styring,
god koordinering, tidlig påvirkning og innsats for å få ned etterslepet av EØS-relevante rettsakter som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Tidlig påvirkning har vært helt sentralt i hele EØS-avtalens levetid, og blir bare viktigere. Vår innflytelse er størst før regelverk vedtas i EU.
Det varierer i hvilken grad Norge får delta når EU lager nytt regelverk. Norge er ikke direkte involvert i utviklingen av overordnet regelverk, ofte omtalt som nivå 1-regelverk, det som tilsvarer lover i norsk rettstradisjon. Klimakvotedirektivet, innsatsfordelingsforordningen, EUs skog- og arealbruksregelverk og CBAM-forordningen er eksempler på slike overordnede regelverk. Disse regelverkene utformes i EU med sikte på at de skal fungere for EU-landene. Ved å delta i EUs klimaregelverk kan Norge få viktige bidrag til oppfyllelse av sitt klimamål under Parisavtalen.
Gjennom EØS-avtalen blir Norge forpliktet til å delta i mye av det overordnede regelverket som utformes i EU. På klimaområdet har vi selv valgt å utvide samarbeidet med EU, gjennom innlemmelse av innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Selv om Norge ikke har en formell plass ved bordet når EU utformer overordnet regelverk mener jeg det likevel er riktig å si at norske myndigheter «medvirker» til utformingen av regelverket. Vi søker å påvirke etter beste evne gjennom de kanalene vi har tilgjengelig. Det er ikke tilfeldig av Norges største utenriksstasjon ligger i Brussel. Når nytt, overordnet regelverk er på trappene i EU involverer vi allmennheten i utformingen av norske posisjoner og vi engasjerer oss både på embetsnivå og politisk nivå for å påvirke regelverksprosessen. Vi kan nå frem med viktige budskap, særlig om de er godt underbygget av fakta, men det at Norge ikke sitter ved bordet når EU utformer overordnet regelverk er likevel en av de klare ulempene med å stå utenfor EU-samarbeidet.
Det er viktig å understreke at Norge gjennom EØS-avtalen har rett til å delta i en lang rekke ekspertgrupper på EU-nivå. Mange av disse gruppene arbeider med utfyllende regelverk, ofte omtalt som nivå 2-regelverk, det som tilsvarer forskrifter i norsk kontekst. Et typisk eksempel på nivå 2-regelverk er når Kommisjonen får i oppdrag å vedta mer detaljerte regler på et avgrenset område for å utfylle innholdet i det overordnede regelverket. Gjennom løpende deltakelse i ulike ekspertgrupper i EU har Norge god erfaring i å bidra konstruktivt inn i regelverksarbeidet, spesielt på områder der vi har spesiell ekspertise eller gode forutsetninger for å dele kunnskap, for eksempel de delene av klimaregelverket som handler om CO₂-fangst og lagring og karbonfjerning.
Når det gjelder representantens andre spørsmål – om forlengelse av klimaavtalen med EU fram mot 2040 – er svaret sammensatt. Jeg legger til grunn at begrepet «klimaavtalen med EU» omfatter klimakvotesystemet (direktiv 2003/87/EF), innsatsfordelingsforordningen (forordning 2018/842) og skog- og arealbruksregelverket (forordning 2018/842), samt klimadelene av EUs styringssystemforordning (forordning 2018/1999).
Jeg kan bekrefte at Norge fortsatt vil delta i klimakvotesystemet etter 2030. I høringsnotatet til regjeringens forslag til nytt klimamål for 2035 skriver regjeringen følgende:

«Kvotesystemet er innlemmet i EØS-avtalens bindende deler, og Norge vil være en del av dette systemet også etter 2030. Deltakelsen i kvotesystemet vil være et av hovedvirkemidlene for å oppfylle Norges klimamål for 2035.»

Når det gjelder innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket skriver regjeringen i det samme høringsnotatet at den er «åpen for fortsatt klimasamarbeid med EU» etter 2030. lnnsatsfordelingsforordningen etablerer nasjonale mål for kutt i utslipp fra sektorer som transport, jordbruk, avfall, bygninger og deler av industrien og petroleumssektoren, mens skog og arealbruksregelverket etablerer nasjonale mål for opptak i skog- og arealbrukssektoren. Det er ventet at Kommisjonen i 2026 vil legge frem forslag til nytt klimaregelverk for perioden etter 2030. Disse regelverkene vil da kunne bli endret på vesentlige punkter sammenlignet med dagens regelverk. Regjeringen er åpen for fortsatt deltakelse etter 2030, men hvorvidt Norge fremdeles skal delta i disse to regelverkene og i klimadelene til styringssystemforordningen vil måtte avklares formelt når regelverkene foreligger.
Jeg viser også til mitt svar på spørsmål 424 fra representanten Hansson, som tar opp samme tematikk knyttet til videreføring av klimasamarbeidet med EU etter 2030.