Bakgrunn
Å leve av, med og i pakt med naturen blir stadig tøffere
når klimaet forandrer seg og været blir våtere, villere og mindre
forutsigbart. Naturskadeerstatning skal bøte på skader på veier,
bruer, jordbruks- og skogbruksareal, og byggverk som ikke dekkes
av vanlig forsikring, og denne ordningen var banebrytende da den
kom på plass i 1961. I 2020 kom ny lovfortolkning som bør ses på
igjen for bedre å ruste Norges for framtidig ekstremvær.
Flere deler av landet har vært rammet hardt
av mer ekstremvær de seinere årene. Flere kommuner har vært utsatt
for gjentatt flom, skred og naturskader. Enkeltpersoner og private
virksomheter blir særlig hardt rammet, sammen med kommunene som
må ha krisestaben og beredskapen i orden. Det er krevende å navigere
i ekstremværet og prioritere blant viktige formål eller å avverge
skade.
Etter at skaden har skjedd, ønsker de som blir
rammet å komme raskest mulig tilbake i gjenge. Å rydde opp og reparere
skaden raskest mulig er til det beste både for den enkelte og for
samfunnet i sin helhet. Dessverre har dette vist seg mer og mer
krevende ettersom sakstilfanget har økt, og det ikke er dialog når
saker vurderes.
Naturskadeordningen må endres og åpne for at
lokal forvaltning kan bidra. Lokalkunnskap og lokalt skjønn kan
bidra til raskere avklaringer og avlaste sentral forvaltning, samt
oppklare mindre feil som hindrer erstatning eller rask konklusjon.
Dagens ordning med behandling i Landbruksdirektoratet må endres.
Ved flere ekstreme hendelser på kort tid, må det være større fleksibilitet
i hvordan saker blir avklart. Saksbehandlingstiden er nå for lang.
Dertil kommer klagebehandling, som igjen gir stor økonomisk usikkerhet
og fare for nye skader mens man venter på naturskadeerstatning.
Enkeltområder og enkelte gårdbrukere rammes særlig
hardt med gjentagende hendelser. Det medfører at erstatningsansvaret
og byrden ved naturskadeerstatning rammer enkelte særlig hardt.
Situasjonen for matforsyning og bosetting tilsier at man må ha økt
matproduksjon og mer areal i jordbruket, ikke mindre.
Den statlige naturskadeordningen er heller ikke dekkende
når det kommer til å sikre gjenoppbygging av sikringsanlegg ved
dyrket mark. Gjenoppbygging faller også utenfor Norges vassdrags-
og energidirektorat (NVE) sitt ansvarsområde. Konsekvensen ser man
tydelig i form av manglende gjenoppbygging av sikringstiltak som
skal verne matjord og produksjonsgrunnlaget i landbruket. Det er
uholdbart at matjord går ut av produksjon ved manglende sikring
mot flom og skred i en tid der beredskapen og selvforsyningsgraden
skal økes.
Regelverket må endres slik at skade på eksisterende sikringsanlegg
som elveforbygning og plastring i vassdrag kan erstattes gjennom
naturskadeordningen. Eksempelvis kan takstfolk ha standarder å utarbeide
takst etter, som raskt blir godkjent og kan gjelde for å avklare delvis
eller helhetlig utbetaling raskt, som ved produksjonssvikterstatningsordningen.
Naturskadeordningen må gjøres mindre byråkratisk
og mer oversiktlig. Det skal ikke være nødvendig å hyre konsulenter
eller advokater for å navigere i slike søknadsordninger. Prosedyrer
og retningslinjer kan avklares nasjonalt og må håndheves lokalt.
Kommune, fylkeskommune og statsforvalter bør ha et ansvar for erstatningsordninger
og veiledning, og regjeringen må avklare ansvarsforhold og myndighet
for å kunne delegere saksbehandling. Landbruksdirektoratet skal
ved manglende kapasitet ha rutiner for å delegere kontrollvirksomhet
og oppfølging av søknader til statsforvalter.