Bakgrunn

Det brukes rundt 140 TWh elektrisk strøm i året i Norge. Det er forventet at elektrifiseringen av sokkelen kommer til å bruke rundt 15 TWh i 2030. Dette er rundt 10 pst. av det totale norske strømforbruket. Dette vil bruke en betydelig del av det norske kraftoverskuddet og føre til høyere og mer ustabile priser for folk og næringsliv.

Elektrifisering av sokkelen med kraft fra land er en kraftig subsidiering av oljenæringen, hvor oljeselskaper får svært mye billigere kraft fra land enn det ville kostet dersom oljeselskapene fortsatt skulle basert seg på gasskraftproduksjon med økte CO₂-avgifter.

Samtidig står oljenæringen for store deler av norske CO₂-utslipp. Å kutte utslippene fra oljeinstallasjoner og prosessanlegg er et viktig bidrag for å kutte globale utslipp og norske utslipp og å nå norske klimamål. Løsningene som velges for å gjøre dette, må derfor være noe annet enn elektrifisering med kraft fra det vanlige strømnettet.

Det er forventet at kraftprisene i Trøndelag kommer til å øke på grunn av industri og elektrifisering. Det kan gå mot et betydelig kraftunderskudd i regionen allerede i 2030. Industrien i Trøndelag får ikke tildelt ny kraft fordi det er reservert kraft til elektrifisering av sokkelen. Det er derfor svært problematisk å bruke store deler av kraftoverskuddet til å elektrifisere sokkelen med kraft fra land.

Elektrifisering av sokkelen med landstrøm vil skape en underskuddssituasjon i regionen. Dette har allerede resultert i nytt press på utbygging av kraft i det sørsamiske reinbeiteområdet. De samlede konsekvensene av elektrifisering av Haltenbanken med landstrøm er ikke belyst. Samfunnet kan ikke berede grunnen for nye Fosensaker. Klima- og naturkrisen er også en urfolkskrise, og den grønne omstillinga må ivareta sørsamiske interesser.

Det finnes andre alternativer, og ett selskap har lagt fram planer om å produsere gasskraft med karbonfangst og -lagring (CCS) for å sikre nok kraft til å elektrifisere sokkelen. Dette og flytende havvind vil være svært mye bedre alternativer enn å ta kraften fra det vanlige strømnettet. Den rike oljenæringen må stå for sin egen kraftproduksjon, hvis ikke er den dømt til å utkonkurrere fastlandsindustrien. For å sikre grønne arbeidsplasser i Trøndelag er man avhengig av nok tilgjengelig kraft. Da er alternativet med å sende det på havet til oljenæringen et stort bomskudd.

Kostnaden for flytende havvind og gasskraft ved CCS er forventet å være tilsvarende kostnaden for å fortsette driften med gassturbiner på sokkelen. Oljenæringen har derfor økonomi til å bidra til teknologiutvikling og kraftproduksjon som ikke går på bekostning av aktivitet på land. Det som mangler, er viljen til å sette krav fra myndighetene.