Bakgrunn

Nasjonal kontroll med vannkraften og seinere andre naturressurser er en viktig del av historien om det moderne Norge. Konsesjonslovene, som først ble innført tidlig på 1900-tallet, har vært avgjørende for å sikre nasjonal kontroll over Norges naturressurser, spesielt vannkraften. Disse lovene ble utformet for å hindre utenlandsk dominans og sørge for at inntektene fra ressursene skulle komme det norske folk til gode. Gjennom krav om hjemfall, som sikrer at vannkraftressurser tilbakeføres til staten etter en viss periode, har Norge kunnet bevare kontrollen over kraften. Konsesjonslovene har også satt en standard for forvaltning av andre naturressurser, inkludert olje og gass. Blant de norske politikerne som engasjerte seg særlig sterkt for konsesjonslovene, var Gunnar Knudsen fra partiet Venstre og Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene.

Det statlige eierskapet i vannkraften forvaltes i dag av Statkraft. Statkraft er et aksjeselskap som er 100 prosent eid av staten gjennom Nærings- og fiskeridepartementet. Statkrafts kjernevirksomhet er fortsatt norsk vannkraft, men selskapet har utvidet virksomheten til å inkludere andre energiformer som vindkraft, solenergi og fjernvarme. Statkraft har de siste tiårene satset tungt internasjonalt. Selskapet er til stede i mer enn 20 land og har betydelige investeringer i Europa, Sør-Amerika og Asia. I land som Brasil, India og Chile har Statkraft utviklet og drevet store vannkraftverk, vindparker og solenergiprosjekter.

I lys av den krevende strømprissituasjonen i Norge er det avgjørende at Statkraft retter mer oppmerksomhet mot kjernevirksomheten, som er norsk vannkraft. Dersom det skal opprettholdes rimelige kraftpriser for folk flest og gode konkurransevilkår for norsk industri, kreves det at kraftproduksjonen økes i Norge. Likevel har utbyggingen av ny vannkraft i Norge stagnert de siste årene. For å realisere det fulle potensialet i norsk vannkraft må regjeringen justere sin eierskapsutøvelse overfor Statkraft for å få selskapet til å bygge ut mer vannkraft i Norge. Dette kan bidra til å få ned strømprisene og bedre balansen i kraftmarkedet. Regjeringen må gjennom foretaksmøtet instruere styret i Statkraft om å sette et ambisiøst mål for utbygging og oppgradering av norsk vannkraftproduksjon.

Vannkraftutbygging er ofte kapitalkrevende og har en lang tidshorisont før investeringene gir avkastning. Å redusere avkastningskravet for norsk vannkraft er dermed et grep som er særskilt egnet, da dette kan gjøre det mer attraktivt for Statkraft å investere i nye prosjekter og oppgradere eksisterende kraftverk. Regjeringen bør derfor gjennom foretaksmøtet instruere Statkraft om å senke avkastningskravene for nye vannkraftprosjekter (inkludert oppgraderinger). Først når alle norske lønnsomme investeringer iht. nytt avkastningskrav har fått tilført tilstrekkelig kapital, kan det ev. allokeres kapital til investeringer i de utenlandske prosjektene.

Samtidig som Norge står i en krevende situasjon med tanke på kraft og strømpriser, ser man at mange gitte konsesjoner for kraftutbygging forblir ubenyttet i lange perioder. For å sikre raskere utbygging av nye kraftprosjekter og bedre ressursutnyttelse bør regjeringen vurdere tiltak som kortere utbyggingsfrist. I dag gis ofte lange utbyggingsfrister for kraftprosjekter, noe som kan føre til at selskaper lar prosjekter ligge på vent i flere år uten fremdrift. Ved å redusere utbyggingsfristen kan myndighetene legge press på konsesjonærene for å få prosjektene i gang raskere. En kortere tidsfrist for å gjennomføre prosjektene vil tvinge aktørene til å prioritere og mobilisere ressurser for å sikre realisering av prosjektene innen rimelig tid.

Når en utbyggingsfrist for en konsesjon utløper uten at prosjektet er realisert, går verdifull kunnskap og analyser ofte tapt. Regjeringen bør vurdere å pålegge konsesjonærer å overlevere teknisk-økonomiske rapporter og annen relevant dokumentasjon til myndighetene ved utløpet av utbyggingsfristen. Disse rapportene kan deretter gjøres tilgjengelige for andre aktører som ønsker å bygge ut prosjektet. Dette vil redusere kostnadene og risikoen for nye utbyggere, samtidig som det sikrer at arbeidet som allerede er gjort, ikke går til spille.

Statkraft er i dag plassert i kategori 1 i statens eierskapsmodell, som innebærer at selskapet primært drives for å oppnå høyest mulig avkastning på investert kapital. Imidlertid er Statkraft en sentral bidragsyter for å nå Norges sektorpolitiske mål på kraftområdet, inkludert produksjon av tilstrekkelig energi og forsyningssikkerhet. Ved å flytte Statkraft til kategori 2, der selskapene har både forretningsmessige mål og sektorpolitiske formål, kan staten tydeliggjøre selskapets strategiske betydning for nasjonale energimål. En slik endring vil gi rom for en enda sterkere prioritering av investeringer i kraftproduksjon i Norge. Dette vil styrke Statkrafts evne til å balansere økonomisk lønnsomhet med samfunnsmessige hensyn.

Norge har fremover et behov for rimelig, trygg og stabil strøm til folk og næringsliv. Det er nødvendig å ta grep for å sikre nasjonal kontroll med krafta, lavere strømpriser og økt samfunnstrygghet.