Bakgrunn
Stortinget vedtok 22. mars 2018 å innlemme rettsaktene
som inngår i den tredje energimarkedspakken til EU, i EØS-avtalen,
og Norge ble tilsluttet EUs energibyrå ACER (Innst. 178 S (2017–2018),
jf. Prop. 4 S (2017–2018)). Norge ble tettere knyttet til det europeiske
kraftsystemet, og overvåkingsorganet EFTA Surveillance Authority
(ESA) har myndighet til å fatte vedtak om landets etterlevelse av
en rekke regelverk. ACER kan, gjennom ESA og Reguleringsmyndigheten
for energi (RME), blant annet treffe vedtak om kostnadsfordeling og
strømflyten i mellomlandsforbindelsene.
Flere kommisjonsforordninger som Norge er blitt tilsluttet
siden vedtaket av tredje energimarkedspakke, innskrenker sammen
med EØS-avtalens hovedregler det politiske handlingsrommet for å
styre norsk kraftpolitikk i tråd med interessene til forbrukerne
og industrien. Håndhevings- og vedtaksmyndighet over landets energisektor
er flyttet lenger unna de folkevalgte.
Nasjonal kontroll med bruken av egne naturressurser,
både gjennom eierskap og gjennom regulering, har gjort Norge til
et av de beste landene å bo i og lagt grunnlag for et samfunn med
høy grad av tillit og likhet. Framsynte politiske grep har tidligere
sikret landet råderett over vannkraften og petroleumsressursene.
Nå står striden igjen om naturressursene.
Suverenitetsavståelsen som ble vedtatt i 2018,
gjorde Norge langt på vei til en del av EUs energiunion, hvor målet
er fri flyt av strøm og likest mulig strømpriser. Dette er noe nytt.
Prisen på elektrisitet i Norge har tidligere vært betydelig lavere
enn i andre land i Norges nærhet. Økt prissmitte, som man har fått
med stadig flere utenlandskabler, svekker norsk industri, fører
til tap av arbeidsplasser og blir dyrt for husholdningene. Innlemmelsen
i EUs energiunion bidrar til at denne politiske kursen ligger fast,
og dette bør derfor reverseres.
Med fjerde energimarkedspakke kommer det store oppdateringer
av reglene om elektrisitetsmarkedet i form av nye regler om nettverkskoder
og en rekke andre tiltak for å bedre kraftflyten samt økte krav
til beredskap, hvor markedsstyring er hovedregelen. ACER får utvidet
myndighet, blant annet knyttet til godkjenning av vilkår og metoder
og håndheving av elektristitetsforordningen. ACER kan også fatte
vedtak om flere forhold som påvirker handel over landegrensene,
deriblant inndelingen av prisområder.
Fjerde energimarkedspakke vil også legge strengere begrensninger
på markedsinngrep, blant annet ved at det fastsettes juridisk at
markedet som et minimum skal ha tilgang til 70 pst. av kabelkapasiteten,
og ved at regulering av strømprisen forbys. Pakken inneholder også endringer
i fornybardirektivet. Endringene skal gjøre det lettere for utbyggere
å få konsesjon, og de pålegger land å utvide ordningen med opprinnelsesgarantier, noe
som svekker norsk industris konkurranseevne og åpner for grønnvasking
av industri i EU som går på kull- og gasskraft. Å videreføre og
utvide ordningen med opprinnelsesgarantier er stikk i strid med
Hurdalsplattformen, som sier at ordningen skal fjernes.
Nå ligger det an til at regjeringen Støre vil
fremme tre av direktivene i pakken for behandling på Stortinget våren
2025. Regjeringen signaliserer samtidig at den ikke vil ta stilling
til resten av pakken.
Dette er uheldig, fordi man ikke får sett direktivene og
forordningene i sammenheng.
Direktivenes samlede overføring av makt til
EU og utvidelsen av EØS-avtalens virkeområde må også ses i sammenheng
med den gradvise innføringen av EUs rettsakter på energiområdet.
Selv om hver enkelt rettsakt ikke utgjør en stor avståelse av suverenitet
til overnasjonale organer, bidrar rettsaktene mye til dette samlet. Dette
bør være en del av myndighetenes vurdering av rettsaktene.