Da de første norske oljeplattformene ble elektrifisert allerede i 1990-årene, hadde Norge et stort kraftoverskudd, slik at tilgangen på strøm ikke var en vesentlig bekymring. Situasjonen i dag er en helt annen. Den første plattformen som ble elektrifisert, var Troll A-plattformen i Nordsjøen, som fikk elektrisk kraft fra land allerede i 1996. Johan Sverdrup-feltet, som startet produksjonen i 2019, er et av de største elektrifiserte feltene og drives nesten utelukkende med strøm fra land. I 2022 ble det brukt rundt 63 TWt energi til produksjon av olje og gass på sokkelen og til videreforedling av olje og gass i landanlegg. Av dette kom i overkant av 9 TWt strøm fra land. 44 TWt kom fra gass og 10 TWt fra andre fossile energikilder, som diesel.

I mange tilfeller er elektrifisering med strøm fra land dessuten lønnsomt bedriftsøkonomisk for oljeselskapene, siden det kan gi store besparelser både i form av mindre bruk av gass og lavere CO₂-avgift. Samfunnsøkonomisk kan det imidlertid se annerledes ut. Oljeplattformene bruker mye strøm, noe som kan bidra til å presse opp strømprisene for folk og bedrifter på land. I tillegg krever prosjektene ofte forsterkning av strømnettet, noe som kan gi økt press på nettleien alle kunder betaler. Slike andrelinjeeffekter hensyntas ikke av oljeselskapene når de søker om å elektrifisere sine plattformer.

Det er også viktig å skille mellom nasjonale og globale klimaeffekter av elektrifiseringsprosjekter. Siden olje- og gassindustrien er del av klimakvotesystemet (ETS), vil i prinsippet reduserte utslipp fra olje- og gassindustrien i Norge ikke gi reduserte utslipp totalt sett, men kun innebære å flytte utslipp fra Norge til andre land som er med i kvotesystemet. Gassen som ikke brennes på plattformene, vil kunne selges til andre, noe som igjen vil kunne gi forbrenningsutslipp.

Det er også mulig å elektrifisere landanleggene og oljeraffineriene på land. Nyhamna ble elektrifisert i 2007, og dette har bidratt sterkt til å øke strømforbruket til petroleumsnæringen. I august 2023 vedtok regjeringen at Melkøya skal elektrifiseres fra 2030. Dette vil redusere klimagassutslippene ved disse anleggene, men kan utfordre kraftsituasjonen i Finnmark. Situasjonen for prosjektet er vesentlig endret siden 2023. Et viktig premiss har vært at den fornybare kraftproduksjonen i Finnmark innen 2030 skal øke minst like mye som den planlagte forbruksøkningen ved Hammerfest LNG, forutsatt konsesjon. Dette synes nå ikke lenger realistisk. For å sikre kraftbalansen i Finnmark og lave strømpriser for folk og næringsliv fremover må derfor gasskraftverket ved Melkøya fortsette driften på ubestemt tid. Energimyndighetene må derfor pålegge Equinor å drive gasskraftverket på Melkøya videre på ubestemt tid samt starte arbeidet med forlengelse av eksisterende konsesjon for gasskraftverket ut over 2033.

Norge har fremover behov for rimelig, trygg og stabil strøm til folk og næringsliv. Det er nødvendig å ta grep for å sikre nasjonal kontroll med krafta, lavere strømpriser og bedre samfunnstrygghet.