Bakgrunn
Forslagsstillerne mener man trenger en mer langsiktig
oversikt og plan for integreringen i det norske samfunnet.
Antallet innvandrere i Norge har mer enn tredoblet seg
på 20 år. Ved inngangen til 2023 hadde over en million personer
innvandrerbakgrunn fra til sammen 200 ulike land. Dette er en sammensatt
gruppe innbyggere, ikke bare når det gjelder landbakgrunn, men også
med hensyn til alder, utdanning, helse- og livssituasjon, økonomi
og botid i Norge.
Våren 2024 la regjeringen frem stortingsmeldingen Om
integreringspolitikken: Stille krav og stille opp (Meld. St. 17
(2023–2024)). Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har siden 2005
lagt frem et såkalt integreringsbarometer, som viser majoritetsbefolkningens holdninger
til innvandrere og innvandring. Indikatorrapporten fra samme direktorat
erstattet i 2019 «Mål for integrering», et statusnotat om integrering
i Norge som har ligget ved statsbudsjettet de siste 15 årene.
Dette er tre eksempler på publikasjoner fra
offentlige myndigheter som beskriver holdninger til og ambisjoner
for integrering av flyktninger i den tiden de er i introduksjonsprogrammet,
og virkemidler for å øke arbeidslivsdeltakelse for nyankomne innvandrere
den første tiden i Norge. Ambisjonen er og har vært på tvers av
regjeringer en effektiv, helhetlig og målrettet integreringspolitikk.
I den nevnte stortingsmeldingen ble integreringen presentert
som et bredt, sektorovergripende felt, der blant annet levekår,
barrierer for deltakelse og innvandreres tilknytning til lokal-
og storsamfunnet er sentrale temaer. Situasjonen for og tilbudet
til barn og unge er omtalt gjennomgående. Det viser etter forslagsstillernes syn
hvordan arbeidet med integrering handler om mer enn høye ambisjoner
for språkopplæring og arbeidslivsdeltakelse. Inkluderingen i lokalsamfunn
i hele landet bør skje i et generasjonsperspektiv og på alle arenaer
i enkeltmenneskers liv, fordi hvordan man lykkes med integreringen,
får konsekvenser og ringvirkninger over lang tid og på mange områder
både for enkeltmennesker og storsamfunnet.
I Norge har man etter forslagsstillernes syn
lykkes relativt godt med integrering av innvandrere sammenlignet
med situasjonen i sammenlignbare land. Samtidig er det flere utfordringer.
I veksten i andelen barn som vokser opp i fattige familier de siste
20 årene, er det overvekt av barn med minoritetsbakgrunn. Det å
vokse opp i en familie med vedvarende lavinntekt har konsekvenser
for barns livsmuligheter og gir større risiko for mange typer utenforskap.
Lavinntekt kan også være et tegn på at det ikke er lett å få brukt
kompetansen sin i arbeidsmarkedet, og at det å etablere seg i Norge
tar tid.
Selv om andelen barn som går i barnehage, har
økt over mange år, har det vært en større andel barn med minoritetsbakgrunn
som ikke har gått i barnehage, enn i majoritetsbefolkningen. Det
er alvorlig fordi barnehage er et av de viktigste verktøyene for
å utjevne sosiale forskjeller. Mors deltakelse i arbeidslivet påvirker
barns resultater i skole og deltakelse i arbeidslivet. Barn med minoritetsbakgrunn
og barn i lavinntektsfamilier deltar også i mindre grad i fritidsaktiviteter
enn majoritetsbefolkningen og barn i familier med høy eller middels
inntekt. Barna i lavinntektsfamilier har oftere psykiske utfordringer
og dårligere helse enn andre barn. Familienes situasjon påvirker
også skoleresultater og gjennomføring av videregående skole.
Det er ekstra alvorlig at økningen i antall
barn i fattige familier ikke bare er blant familier som nylig har innvandret
til Norge, men også blant familier hvor barna er født i Norge, og
hvor foreldrene også har bodd lenge i Norge. Forslagsstillerne mener
den reduserte sosiale mobiliteten og økningen i andelen barn som
vokser opp i fattigdom, viser behovet for å få en mer langsiktig oversikt
og plan for integreringen. Det er ikke tilfredsstillende å fortsette
å registrere de negative konsekvensene av det man ikke har lykkes
med i integreringen, eller å ta øyeblikksbilder av tidlig-integreringstiltak
i kommunene. Integrerings- og mangfoldsdirektoratets indikatorrapport
gir også et oversiktsbilde av hvordan det går med innvandrerne og
deres norskfødte barn på områder som utdanning, arbeid, økonomi,
levekår og sosial integrering, og ikke minst – hvordan dette endrer
seg over tid. Allikevel gir indikatorrapporten først og fremst en
oversikt over status og utvikling over tid i innvandrerbefolkningen
med et tilbakeskuende blikk.
I tillegg til integreringsarbeidet med språk,
utdanning, arbeid og lovlydighet bør man gjennom integreringsarbeidet
i større grad sørge for at alle i Norge slutter opp om de fellesskapsverdiene
som kan anses for å være bærebjelkene i det norske demokratiet.
Verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling, synet
på skeive og mangfold er essensielle for at man skal ha felles forståelse
av hva det vil si å være norsk. Uten disse verdiene vil samfunnet
kunne forvitre. Å sørge for at alle i Norge får muligheten til å
strekke seg etter nevnte frihetsverdier, er en grunnleggende oppgave
for folkevalgte. Gjennom en langsiktig perspektivmelding vil en
hensynta hvor den felles historien kommer fra, hvor man er og hvor
man er på vei. En felles forståelse av situasjonen vil også gi felles
grunnlag for å kunne justere kursen.
Hvert fjerde år utgir Finansdepartementet en
perspektivmelding. Etter forslagsstillernes syn skiller den seg
vesentlig ut fra mange andre offentlige kunnskapsgrunnlag, fordi
den har et tydelig frempek på hvilke hovedutfordringer som må løses
for å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling. Det er etter forslagsstillernes
syn behov for tilsvarende kunnskapsgrunnlag og frempek på integreringsfeltet.
I det offentlige ordskiftet vises det ofte til sammenlignbare land
som har større utfordringer enn man har i Norge, der konsekvensene
av mangel på vellykket integrering og inkludering av innvandrere har
gitt et større utfordringsbilde enn i Norge. Etter forslagsstillernes
syn vil man gjennom mer kunnskap om integrering i et generasjonsperspektiv
kunne lykkes bedre i arbeidet mot parallellsamfunn, enklaver, fremtidige
ghettoer, større forskjeller i sosial ulikhet og andre negative
utviklingstrekk. En integreringsmelding etter modell av perspektivmeldingen
ville kunne gi informasjon om hovedutfordringer og muligheter frem
i tid. Det ville etter forslagsstillernes syn også gi mer informasjon om
konsekvenser av retningsvalg for eksempel når det gjelder bosettingsmønster,
oppvekst, skole, bolig, kompetanse og arbeidsmarkedspolitikk. En
integreringsmelding etter modell av perspektivmeldingen vil gi felles
faktagrunnlag, felles forståelse av hvor man står, og hvor man ønsker
å bevege seg som land. Det vil kunne påkreve svært kraftige politiske
tiltak for å nå felles ønskede politiske mål, og en slik melding
vil også kunne bidra til å legge til rette for solide tverrpolitiske
beslutninger. En slik melding kan også inneholde forslag til tiltak.