Bakgrunn
Forslagsstillerne viser til at det er positivt
at det er større åpenhet og aksept i samfunnet for transpersoner og
andre som kjenner seg annerledes på ulike måter. Samtidig mener
forslagsstillerne at hensynet til pasienttryggheten til sårbare
barn, likestilling og en vitenskapelig forståelse av kjønn må ivaretas.
Statens undersøkelseskommisjon for helse- og
omsorgstjenesten (Ukom) anbefalte i 2023 at den nasjonale retningslinjen
for kjønnsinkongruens – personer som føler en uoverensstemmelse
mellom opplevd kjønnsidentitet og biologisk kjønn – endres basert
på en systematisk kunnskapsoppsummering. De mener at pubertetsblokkere
og hormonell og kirurgisk behandling for barn og unge må defineres
som utprøvende behandling, fordi det faglige grunnlaget er for svakt.
De regionale helseforetakene støtter vurderingen. Nå bekrefter også
Helsedirektoratet at de vil definere behandlingen som utprøvende.
Dette vil bety at behandlingen ikke kan tilbys
barn under 18 år, verken av spesialisthelsetjenesten, private aktører,
kommuner eller fastleger, med mindre det skjer gjennom en prospektiv
klinisk behandlingsstudie. Ukom uttrykte blant annet bekymring for
alvorlige mulige bivirkninger av kjønnsbekreftende behandling: Benskjørhet,
psykiske problemer, leverskade, blodpropp og hjerteinfarkt – i tillegg
til en irreversibel skade på forplantningsevnen.
Barneombudet har i flere år vært bekymret for
behandlingstilbudet for barn og unge med kjønnsinkongruens. De viser
til at barn ikke er ferdig utviklet verken fysisk eller kognitivt,
og at kjønnsbekreftende behandling kan gi irreversible konsekvenser.
De støtter Ukoms vurdering i at det trengs tiltak for å sikre barn
med kjønnsinkongruens en forsvarlig helsehjelp.
Inntil nylig var det knapt noen barn på kjønnsklinikkene,
men i de siste årene har antallet vokst kraftig. Alle de rundt et
dusin studiene som har vært gjort på barn med kjønnsinkongruens
som ikke mottok pubertetsblokkere, viser at de fleste vil vokse
ut av det etter puberteten hvis de blir støttet i sitt kjønnsnormbrudd. Andelen som ofte vises
til, er 85 pst. Å skille mellom de rundt 85 pst. av barna med kjønnsinkongruens
som vil kunne akseptere kjønnet sitt, og de 15 pst. som ikke vil det,
er krevende. Mange med kjønnsinkongruens har andre psykiske vansker
som angst, depresjon, spiseforstyrrelser og autisme. Derfor er det
helt avgjørende å finne ut av hva som kom først, og hvordan den
enkelte kan få den hjelpen vedkommende trenger, gjennom en grundig
psykiatrisk vurdering.
Men i den nasjonale retningslinjen fra 2020
er det ikke lenger krav om en slik vurdering. I stedet kan barn bli
møtt med en umiddelbar aksept for en «sosial overgang» – endret
navn, pronomen og presentasjon – sammen med pubertetsblokkere, som
i nesten alle tilfeller fører videre til hormonbehandling og til
slutt kirurgi. Å gå rett på kjønnsbekreftende behandling med irreversible
konsekvenser og potensielt store negative bivirkninger har blitt
karakterisert som direkte uforsvarlig av Rikshospitalet og Folkehelseinstituttet
(FHI).
Tenåringsjenter er nå den dominerende gruppen på
kjønnsklinikkene. De er den befolkningsgruppen som er mest utsatt
for sosial smitte, blant annet når det gjelder spiseforstyrrelser
og selvskading. Mye tyder på at også forekomsten av kjønnsinkongruens
påvirkes av slike sosiale smitteeffekter. Forskeren Lisa Littman
lanserte begrepet «raskt oppstått kjønnsdysfori» i 2018, etter å ha
studert hvordan forekomsten var særlig stor i enkelte skoleklasser
og grupper, og hvordan jentene påvirket hverandre.
Barns medbestemmelse er også en utfordring.
Å skulle ta stilling til irreversible endringer og potensielt store
negative bivirkninger både på fysisk og psykisk helse, inkludert
infertilitet, er svært vanskelig for et barn, for ikke å si umulig.
Loven er klar på at barn og ungdom ikke kan gi selvstendig samtykke
til inngripende, irreversibel og/eller eksperimentell og risikofylt
behandling før myndighetsalder.
Enigheten om disse utfordringene er i ferd med
å bli stor. I Sverige og Finland får ikke barn lenger pubertetsblokkere
eller hormonell behandling, men i stedet samtaleterapi, frem til
de er 18 år. I Storbritannia har myndighetenes gjennomgang konkludert
med at utviklingen av kjønnsbehandlingen har skjedd «uten normal
kvalitetskontroll». Frankrikes nasjonale akademi for medisin råder
leger til å bruke medisiner og kirurgi med «stor medisinske varsomhet»
og «den største tilbakeholdenhet».
Selv blant ledende amerikanske fagpersoner,
som har gått i bresjen internasjonalt for å liberalisere tilgangen
til kjønnsbekreftende behandling for barn, kommer det nå motforestillinger.
Den nye presidenten i The World Professional Association for Transgender
Health (WPATH), Marci Bowers, som har foretatt kjønnsoperasjoner
på voksne og tenåringer, anerkjente nylig at det sannsynligvis er
unge som blir sosialt påvirket i retning av kjønnsinkongruens. Hun
viser til at i noen tilfeller blir jenter med spiseforstyrrelser
diagnostisert med kjønnsdysfori, «og så ser de deg i ett besøk,
og så anbefaler de testosteron.»
Bowers sier hun ikke er tilhenger av å gi barn
pubertetsblokkere tidlig i puberteten. Hun er bekymret for barnas
forplantningsevne senere i livet, deres seksuelle helse og evne
til å finne intimitet. Erica Anderson, en klinisk psykolog ved barne-
og ungdomssenteret for kjønn ved Universitetet i California San
Fransisco, sier at på grunn av «slurvete helsearbeid» som «rusher
personer gjennom medisinering» og en «uhyggelig mangel» på ordentlig
evaluering av pasientenes psykiske helse, forventer hun flere unge
mennesker som angrer på å ha gjennomgått behandlingen.
Lekkede interne meldinger viser at det er betydelig tvil
om kjønnsbehandling av barn blant WPATHs kirurger, sosialarbeidere
og terapeuter. «Jeg er definitivt litt forvirret», sier en terapeut
om å prøve å få pasienter helt ned i niårsalderen til å forstå konsekvensene
som kjønnsbekreftende behandling vil ha på deres fertilitet senere
i livet. Å snakke til en 14-åring om fertilitet frembringer reaksjoner
som «Æsj, barn, babyer, ekkelt», er kollegaene enige om.
«Vi prøver å snakke om det, men de fleste
barna er ikke i nærheten av noe som helst hjernerom for å virkelig
snakke om det på en seriøs måte. Det har alltid uroet meg»,
sier en kliniker.