Bakgrunn
Matjord er en ikke-fornybar ressurs som bygges
ned i et altfor høyt tempo. Nedbyggingen svekker nasjonal matsikkerhet
og beredskap. I Norge er bare 3 prosent av landet dyrka jord, og
bare en tredel av dette anses å være egnet til å dyrke matkorn.
Krigen i Ukraina har satt matsikkerhet høyt
oppe på det politiske sakskartet. Både Russland og Ukraina er blant
verdens største hveteeksportører. I tillegg er Russland og Hviterussland
blant verdens største eksportører av kalium, som er en kritisk bestanddel
i mineralgjødsel. I det perspektivet er det viktig at alle land
utnytter sine ressurser til å produsere mat, og forutsetningen for å
dyrke mat i Norge er å ta vare på matjorda.
I Totalberedskapskommisjonens rapport (NOU 2023:17)
og Riksrevisjonens Dokument 3:4 (2023–2024), Matsikkerhet og beredskap
på landbruksområdet, understrekes det stadig økende behovet for
å sikre Norges matproduksjonsnivå og selvforsyningsgrad, som en
kritisk del av beredskapsarbeidet. Totalberedskapskommisjonen anbefaler
«å videreføre en restriktiv jordvernpraksis
for å sikre nødvendige arealer til matproduksjon, inkludert å vurdere
virkemiddelbruk».
I Riksrevisjonens rapport tydeliggjøres det
at matjorda i Norge ikke forvaltes på en bærekraftig måte i dag.
I den oppdaterte jordvernstrategien som ble
behandlet av Stortinget den 15. juni 2023, som også er omtalt i
Meld. St. 11 (2023–2024), ble det nasjonale målet for omdisponering
av matjord senket fra 3 000 til 2 000 dekar per år. Foreløpig er
man langt unna målet: I 2023 ble det ifølge Statistisk sentralbyrå
omdisponert 2 751 dekar dyrka jord. Det er mindre enn i 2022, men
likevel langt unna Stortingets mål.
Den 22. januar 2024 sendte statsrådene Erling
Sande og Geir Pollestad et brev til norske kommunestyrepolitikere.
I brevet vises det til en undersøkelse fra Norsk institutt for naturforskning
(NINA) om at minst 140 000 dekar dyrka mark er avsatt til utbyggingsformål i
kommunale planer som ennå ikke er realisert. De understreker at
matjord må ses på som en ikke-fornybar ressurs, og at kommunene
ved planrevisjoner bør vurdere om arealer som tidligere har vært
avsatt til formål som innebærer omdisponering av dyrka jord, skal
tilbakeføres til LNFR-formål (landbruks-, natur- og friluftsformål
samt reindrift).
Jordvern er en nasjonal interesse og avgjørende
for matsikkerhet og beredskap. De enkelte kommunestyrene kan ikke
forventes å ha oversikt over den totale nedbyggingen av matjord
i Norge. Likevel er det kommunene som sitter med myndighet til å
vedta om matjord skal tas vare på eller ikke, mens regjeringen nøyer
seg med å gi anbefalinger uten tydelige incentiver. Det setter kommunene
i en situasjon som minner om allmenningens tragedie: Kommunene tjener
isolert sett ofte på å si ja til nedbygging av matjord, mens storsamfunnet taper
på det i form av redusert matsikkerhet og svekket beredskap.
Forslagsstillerne mener dette er en uholdbar
situasjon. Matsikkerhet og beredskap er et nasjonalt ansvar. Derfor
bør også myndigheten til å omdisponere matjord ligge på nasjonalt
nivå, og ikke til de enkelte kommunestyrene. I tillegg bør kommunene
ha sterkere incentiver enn i dag til å ta jordbruksarealer avsatt
til utbygging ut fra eksisterende planer.