Bakgrunn
I prioriteringsmeldingen fra 2016 (Meld. St.
34 (2015–2016) Verdier i pasientenes helsetjeneste ble betalingsvilligheten
for et godt leveår i norsk helsetjeneste satt til 275 000 kroner.
Tallet baserer seg på en britisk studie som så på sammenhengen mellom
variasjon i kostnader og dødelighet i den engelske helsetjenesten
i 2008. Norheimutvalget anbefalte at man satte i gang arbeidet med
å finne et godt estimat, og brukte terskelverdien på 275 000 kroner
med et «illustrasjonsformål». Alternativkostnaden på 275 000 kroner
var upresis i 2016, og er heller ikke endret i takt med at antagelsene
anslaget er bygget på, har endret seg. Det er derfor lite trolig
at dagens terskelverdi er representativ for den reelle alternativkostnaden
i helsetjenesten.
Alternativkostnaden er en av de viktigste tallfestede verdiene
i prioriteringssystemet, ettersom den avgjør hva som regnes som
en god ressursallokering. I en nylig publisert rapport fra Menon
Economics fremgår det at:
«En terskelverdi som avviker fra helsetjenestens faktiske
alternativkostnad, indikerer en ineffektiv utnyttelse av de tilgjengelige
ressursene i helsetjenesten. Dette innebærer at helsetjenesten settes
i dårligere stand til å løse sitt samfunnsoppdrag. Dette innebærer
negative konsekvenser for sykdomsbyrden i befolkningen og vil over
tid skape grobunn for økte sosiale forskjeller og et mer todelt
helsevesen.» (Menon Economics, Vurdering av ny terskelverdi for
et godt leveår, Menon-publikasjon nr. IIV 2023, side 51)
I påvente av en ny vurdering av hva som er riktig nivå
på alternativkostnaden for prioriteringsbeslutninger i helsetjenesten,
bør verdien som brukes i dag oppdateres i tråd med kostnadsvekst
i helsetjenesten minus produktivitetsvekst i helsetjenesten. Denne
justeringen bør gjøres årlig. Dette er viktig for å unngå at det
gjøres feilprioriteringer i helsetjenesten og sikre mest mulig effektiv
fordeling av ressursene.
Samtidig gjør Norge mange store helseinvesteringer
uten at det regnes opp mot en alternativkostnad. Norge skal for
eksempel bygge to protonsentre. Det er investeringer for flere mrd.
kroner, men den økonomiske analysen i konseptrapporten er svært
forenklet. Analysen kan heller ikke anses som en fullverdig nytte-kostnadsanalyse
ettersom verdsettelsen av nytten, verdien av en QALY, ikke er forsøkt
kvantifisert på bakgrunn av manglende dokumentasjon. Resultatet
er at myndigheter og beslutningstakere må forholde seg til inkonsistente
informasjonsgrunnlag når skattebetalernes penger skal fordeles.