Bakgrunn
I Norge får omtrent 4,5 millioner mennesker
drikkevannet sitt fra kommunal vannforsyning. Vedlikeholdsetterslepet
er stort, og Norsk Vann har beregnet et investeringsbehov på om
lag 330 mrd. kroner i de kommunalt eide vann- og avløpsanleggene
i perioden fram til 2040. Kostnadene ved vann- og avløpsnettet ligger
på selvkostområdet og betales direkte av innbyggerne gjennom kommunale
gebyrer. Dette betyr at de store kostnadene som vil påløpe for å
ta igjen vedlikeholdsetterslepet og oppgradere vann- og avløpsnettet, vil
bli påført innbyggerne i en periode hvor bo- og levekostnadene allerede
øker for husholdningene.
Riksrevisjonens rapport fra 2023, Dokument 3:8 (2022–2023),
Myndighetenes arbeid med trygt drikkevann, viser at det er store
lekkasjer fra vannledningene landet over. Rapporten viser at det
gjennomsnittlig lekker 30 prosent rent drikkevann ut i grunnen,
noe som tilsvarer et årlig drikkevannsforbruk for ca. 4,4 millioner mennesker.
Vannledningene og avløpsledningene er ofte lagt side om side i samme
grøft og stort sett samtidig. Dette øker faren for krysskontaminasjon,
noe som kan føre til fare for liv og helse.
Tall fra Huseierne viser at kostnadene ved å
eie og bo i sin egen bolig økte med 13 prosent i 2022. I 2023 vil bokostnadene
øke med 23 prosent i gjennomsnitt, og man ser at økningen vil fortsette
i 2024. Bokostnadene består av rentekostnader, energikostnader,
vedlikehold av egen bolig, kommunale gebyrer, eiendomsskatt og forsikring.
De kostnadene som øker mest fra 2022 til 2023 i Huseiernes bokostnadsindeks,
er rentekostnader og de kommunale gebyrene. Her utgjør vann- og
avløpsgebyrer en stor andel.
Kommunale vann- og avløpstjenester blir i all
hovedsak fullfinansiert gjennom vann- og avløpsgebyrer som belastes
den enkelte innbygger etter selvkostprinsippet. Nivået på gebyrene
kan kommunene selv bestemme, men det kan ikke overstige de totale
kostnadene. Nivået på gebyrene varierer mye mellom de ulike kommunene.
I en rapport fra KS viser tall fra 248 kommuner at det gjennomsnittlige
gebyrgrunnlaget per abonnent var på 4 300 kroner for vann og 5 200
kroner for avløp ekskl. mva. i 2022. Det har vært en 20 og 30 prosents
økning siden 2018 for henholdsvis vann og avløp. Det enkelte kommunestyret
kan gjennom sine prioriteringer være med og bidra til ikke å øke
gebyrene. I for eksempel Asker kommune ble det i budsjettet for
2023 lagt inn 49 mill. kroner for å redusere den varslede økningen
i vann- og avløpsgebyrene for innbyggerne. Dette bidro til at innbyggerne
i Asker kommune ikke fikk økte vann- og avløpsgebyrer i 2023.
Vann- og avløpssektoren er i hovedsak organisert innenfor
den enkelte kommune. Mulighetsstudien for vann- og avløpssektoren,
som ble lagt fram våren 2022, viste at samarbeid mellom kommuner
og organisering i større enheter forventes å gi bedre vann- og avløpstjenester
per gebyrkrone. I 2020 var det 279 kommuner som ikke hadde etablert
noe samarbeid med andre innen vann- og avløpssektoren. Kommuner
med få innbyggere hadde i gjennomsnitt de høyeste gebyrene i 2021.
Mulighetsstudien viser at en mer effektiv drift og organisering
innenfor større enheter kan bidra til at gebyrene for den enkelte
innbygger går ned.
EUs avløpsdirektiv er nå under revidering. Gjeldende
avløpsdirektiv er tatt inn i EØS-avtalen og implementert i Norge,
og denne revideringen vil derfor også gjelde for Norge. I tråd med
det grønne skiftet vil det bli behov for økte krav til rensing av
avløpsvannet, men endringene som nå foreslås, har så langt ikke
tatt innover seg at norsk bosettingsmønster og topografi er forskjellig
fra mange andre land i Europa. Dersom revideringen av avløpsdirektivet
vedtas slik det nå fremstår, vil kommunene pålegges store investeringer.
Disse kostnadene vil i sin tur bli belastet innbyggerne gjennom
avløpsgebyret. Regjeringen har en viktig rolle i å føre en aktiv
europapolitikk og må ha en fremoverlent strategi for hvordan Norges
interesser skal bli hørt i EU. Det må forventes at regjeringen deltar
aktivt i alle prosessene som pågår i EU.
Under regjeringen Solberg ble den maksimale
avskrivningstiden for renseanlegg (vannbehandlingsanlegg og avløpsanlegg)
satt til 40 år. Tidligere var den maksimale avskrivningstiden for
slike anlegg 20 år. Ved å ha en avskrivningstid som svarer til investeringens
levetid, vil kommunene kunne ta kostnaden ved en investering over
den faktiske perioden investeringen er i bruk, slik at den årlige
kostnaden kan bli lavere for innbyggerne. Lengre nedbetalingstid
for gjeld vil samtidig kunne trekke i motsatt retning, ved at rentekostnadene over
tid blir høyere. Derfor bør konsekvensene av å endre avskrivningstiden
vurderes grundig.
Kommunene kan oppleve at det blir differanser
i gebyrgrunnlag sett opp mot årets vedtatte gebyrinntekter. Ett
eksempel kan være at tilknytningsgebyret for et større boligfelt
innbetales samlet av en utbygger før anlegget tas i bruk. Denne
«inntekten» vil øke selvkostfondet og vil vises som et overskudd
det aktuelle året. Overskudd eller underskudd i ett år må utlignes
over gebyrene i løpet av de neste fem årene. Kommunenes selvkostfond
bør kunne brukes mer aktivt for å jevne ut gebyrsvingningene som
kan komme innenfor vann- og avløpssektoren. I noen tilfeller er
fem år en for kort periode til at kommunene skal kunne gi innbyggerne
en stabil gebyrutvikling, uten store svingninger, over tid.
Det er kalkylerenten som legges til grunn for
å beregne selvkost. Kalkylerenten er lik årets gjennomsnittlige
femårige swaprente med et tillegg på 0,5 prosentpoeng. Kommunene
har per i dag ikke mulighet til å velge om de vil legge kalkylerenten
eller den reelle renten på lån til investeringer i selvkostområdet
til grunn når de budsjetterer for investeringene. Kommunene har
store låneporteføljer som i de fleste tilfeller gir en lavere rente enn
beregnet kalkylerente. Dette kan gi enkelte innbyggere høyere gebyrer
enn nødvendig. Dersom det blir et avvik mellom faktisk rente og
kalkylerente, skal det med dagens forskrift ikke avregnes mot selvkostfondet,
men benyttes i kommunens øvrige drift. Dersom kommunene får mulighet
til å velge mellom kalkylerente eller vanlig bankrente, kan kommunene
velge det som gir de beste rentebetingelsene og lavere gebyr for
innbyggerne. Denne valgmuligheten kan også gi kommunene insentiver
til å gjennomføre investeringer innenfor selvkostområdet som reduserer
klimagassutslippene og/eller energiforbruket. Dette er investeringer
som kan gi kommunene tilgang på grønne lån med lavere rente og som
konsekvens gi innbyggerne lavere gebyr.
Klimaendringene har store implikasjoner både økonomisk
og for miljøet. Overvannsutvalget leverte i 2022 sin utredning,
hvor det ble anslått at de årlige kostnadene som oppstår på grunn
av overvann, er mellom 1,6 og 3,6 mrd. kroner. Klimaendringene bidrar
til økt nedbør og styrtregn. Den økte nedbøren bidrar til en overbelastning
på vann- og avløpsnettet som kan føre til at urenset avløpsvann
lekker ut, og at avløpsrenseanleggene får problemer med effektiv
rensing av avløpsvannet.
Manglende rekruttering har bidratt til at kompetansen
innenfor fagmiljøene i vann- og avløpssektoren i kommunene er redusert.
Dette vil på sikt gå ut over effektivitet, innføring av ny teknologi
og kjennskap til relevant regelverk og nye arbeidsmetoder. Risikoen
for feilinvesteringer og over- og underinvesteringer kan også øke.
Konsekvensene for innbyggerne vil i så fall bli dårligere tjenester
og unødvendig høye kostnader.