Bakgrunn
Stadig flere arbeidstakere ønsker å ta selvstendige beslutninger
og ha større påvirkning på og mer fleksibilitet i sin arbeidshverdag.
Dagens arbeidsmiljølov har tydelig definerte rammer både for hvor
mange timer i løpet av et døgn/en uke man kan jobbe samt når på døgnet
arbeidet skal foregå. Sammen med ny teknologi og digitalisering
bør det være mulig å legge bedre til rette for den enkelte arbeidstakers
ønske om å styre sin egen arbeidstid. Man bør derfor utrede om dagens arbeidstidsbestemmelser
er i tråd med ønsket om økt fleksibilitet for den enkelte arbeidstaker.
Allerede for ti år siden tok Venstre til orde
for at framtidens arbeidsliv vil kreve nye og mer fleksible løsninger.
Utfordringen er i dag, ti år etter, fortsatt å skape et mer moderne
arbeidsliv, hvor det er plass til flest mulig. Det er også en forutsetning
for et mer inkluderende arbeidsliv.
Under koronapandemien ble hjemmekontor en del
av dugnaden. Mange arbeidsgivere og arbeidstakere fikk høstet erfaringer
de ellers aldri ville ha fått. For noen er det naturlig å vende
tilbake til den fysiske arbeidsplassen, og noen vil fortsatt jobbe
med oppgaver som er tydelig tilknyttet et fysisk arbeidsted og med
en naturlig definert arbeidstid. Men stadig flere vil ha jobber
der det er mulig å utføre arbeidet mer uavhengig av tid og sted.
Å i større grad kunne styre sin egen arbeidstid
oppleves som positivt, og dagens arbeidstidsbestemmelser kan oppleves
som unødvendig rigide. Innenfor arbeidsgivers styringsrett bør det
etter forslagsstillernes syn i større grad enn i dag være mulig
å imøtekomme enkeltmenneskers ønske om å styre egen arbeidstid.
Det kan dreie seg om å finne en bedre balanse mellom hjem og arbeid,
eller at enkeltmennesker ønsker å jobbe mer intensivt over en begrenset
periode.
I andre europeiske land har man gjort grep for
å oppdatere regelverket som regulerer arbeidstid på en slik måte
at det er i bedre samsvar med dagens og fremtidens arbeidsliv, og
der man introduserer nye ordninger for fleksibel arbeidstid. Dette
gjelder f.eks. ordninger hvor ansatte har rett til å bestemme tid
og sted for arbeidet, mens arbeidsgiver definerer arbeidsoppgaver
og målsettinger samt tidsplanen for arbeidet. Slik oppnår man at
de som ønsker det skal ha anledning til å avtale frivillig fleksibilitet
i samarbeid med sin arbeidsgiver, og i større grad kan styre sin
egen arbeidstid. På denne måten kan enkeltmennesker gis større frihet
i arbeidstid gjennom avtale med sin arbeidsgiver. Slike avtaler
tar utgangspunkt i frivillighet og avtales innenfor arbeidsgivers
styringsrett.
Det bør i større grad være rom i arbeidstidsbestemmelsene
for at arbeidstakere kan ta i bruk en tidskonto som gir arbeidstakere
større råderett over hvordan de fordeler den avtalte arbeidstiden.
I dag er det åpning for å gjøre unntak fra ordinære arbeidstidsbestemmelser ved
skriftlige avtaler med inntil ett års varighet, med adgang til ytterligere
tilpasninger for arbeidstakere omfattet av tariffavtaler. I stedet
for å være en unntaksbestemmelse kan individuell tidskonto gi reell
fleksibilitet ved å gi arbeidstakere mulighet til å fordele mer
av arbeidstiden sin selv, og til å påvirke hvordan timene fordeles gjennom
ukene og dagene.
Ny teknologi og digitalisering gir etter forslagsstillernes
syn mange muligheter som det er viktig å legge til rette for. Det
gir også noen nye utfordringer som dagens arbeidsmiljølov heller
ikke er godt nok tilpasset til. Digitalisering og teknologi gir
mange muligheter til en mer fleksibel arbeidshverdag, mer autonomi
og potensial for bedre balanse mellom fritid og arbeid. Det gir
imidlertid også en risiko for at balansen mellom arbeid og fritid
kan viskes ut på en annen måte enn tidligere. Det empiriske grunnlaget
man har fra erfaringene som er gjort med hjemmekontor, peker på
at man kan oppleve å alltid være «logget på», noe som kan utfordre
forholdet mellom arbeid og fritid. Denne utfordringen løses etter
forslagsstillernes syn heller ikke godt nok gjennom eksisterende
norsk lovgivning. Det er derfor behov for å tenke nytt for å i større
grad finne løsninger som både ivaretar muligheten for individuelle
tilpasninger og frihet, samtidig som man også sikrer vern av folks
fritid.
Forskning fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI)
viser at over halvparten av ansatte i Norge jobber hjemmefra utenfor
arbeidstiden. AFI peker på at det kan ha negative helsemessige konsekvenser
å være påkoblet etter at arbeidsdagen er over. Samtidig er muligheten
til å jobbe utenfor ordinær arbeidstid noe av det mange setter pris
på ved et stadig mer fleksibelt arbeidsliv.
I Frankrike vedtok man allerede i 2017 retten
til å logge av. Flere andre europeiske land har innført tilsvarende
lovgivning.
Summen av nye muligheter for fleksibilitet,
individuell frihet og nye problemstillinger viser behovet for at regelverket
som regulerer arbeidstid er i bedre samsvar med dagens og fremtidens
arbeidsliv. Dette innebærer både at man legger til rette for nye
innretninger for fleksible arbeidstidsløsninger og at man sikrer
vern av folks rett til å være frakoblet i møte med digitalisering
og ny teknologi.