Bakgrunn
Paraplykjedenes kontroll
over dagligvaremarkedet i Norge, hvor tre kjeder kontrollerer dagligvarebransjen, er
unikt i europeisk sammenheng. Krysseierskap og vertikal integrasjon
gir også de samme kjedene avgjørende kontroll over hele verdikjeder
og varestrømmer.
Også i produsentleddet
er det få aktører med stor markedsmakt og som innen visse varesegmenter
har tilnærmet monopol.
De siste årene har
aktører i dagligvarebransjen levert enorme overskudd. De høye resultatene
har fortsatt selv etter at råvareprisene har økt, noe som betyr
at selskapene kan bruke sin maktposisjon til å heve prisene ut til
forbrukerne.
Forslagsstillerne
viser til at Stortinget ved behandlingen av Innst. 322 S (2021–2022)
våren 2022 ble enig om en rekke tiltak for å motvirke eierskapskonsentrasjon
i dagligvarebransjen.
Regjeringen Stoltenberg
satte 19. februar 2010 ned et utvalg for å kartlegge styrkeforholdene
i matvarekjeden, vurdere utviklingen og foreslå tiltak som ivaretar forbrukernes
interesser med tanke på pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet.
I 2011 la utvalget fram sin rapport, NOU 2011:4 Mat, makt og avmakt.
Her pekte et mindretall i utvalget på at til tross for Konkurransetilsynets
fusjonskontroll var Norge i en særstilling i Europa når det kom
til eierkonsentrasjon i dagligvarekjeden, hvor fire paraplykjeder
eide 99 pst. av dagligvaremarkedet. Mindretallet foreslo derfor
at regjeringen skulle utrede en lov om eierskapsbegrensninger innenfor
dagligvarehandelen.
Forslagsstillerne
deler dette mindretallets bekymring, men vil vise til at situasjonen
i 2023 er enda mer prekær. Fire paraplykjeder har blitt til tre,
og eierskapskonsentrasjonen har konsolidert seg enda hardere også i
hele leverandørkjeden, fra matprodusent til leverandør til utsalg.
Dagens situasjon
har oppstått på tross av Konkurransetilsynets mulighet til å stanse
oppkjøp. Konkurransetilsynet sitter derimot ikke i dag med verktøy
eller lovhjemmel til å bryte opp den allerede ekstremt konsoliderte
eierskapskonsentrasjonen man finner i dagligvaremarkedet og i større
og større grad i hele verdikjeden.
Forslagsstillerne
mener det er vanskelig å se hvordan en skal kunne bekjempe den omfattende
konsentrasjonen i eierskap og integrasjon i verdikjeden uten lovhjemmel
til å splitte opp enkeltaktører eller sette begrensninger på hvor
mye selskaper kan vokse.