Bakgrunn
For mange står utenfor
utdanning og arbeid. Da Venstre i regjering var med på å legge frem
stortingsmeldingen «Ingen utenfor» i 2021, jf. Meld. St. 32 (2020–2021),
sto nesten 620 000 personer i alderen 18–66 år utenfor arbeid og
utdanning. Det utgjorde i overkant av 18 prosent av alle i arbeidsfør
alder. Navs bedriftsundersøkelse viser i 2023 at 660 000 personer
står utenfor arbeidslivet. Det betyr at man de siste fire årene
ikke har klart å inkludere flere i jobb og utdanning.
Konsekvensen er at
langt flere enn nødvendig fortsatt står på utsiden. Den gruppen
består i stadig større grad av personer som har stått lenge utenfor
arbeidsmarkedet, eller som aldri har vært i arbeid. Personer med
lav utdanning og manglende kompetanse er overrepresentert blant
de som står utenfor arbeidsmarkedet. Ofte er det slik at de samme
menneskene også har lavere deltakelse på andre samfunnsområder.
Det å stå på utsiden av arbeidslivet betyr også en krevende økonomisk
situasjon for den det gjelder, og at man ikke har den samme friheten
og de samme mulighetene som de som er i arbeid. Når foreldre ikke
får brukt sine ressurser i arbeidslivet, får det også konsekvenser
for barnas oppvekstvilkår og livsmuligheter. Derfor er det viktig
at flere enn i dag får muligheten til å delta i arbeidslivet.
Selv om velferdsordninger
er med på å gi inntektssikring, løser de ikke fattigdomsutfordringer
– de løfter heller ikke mennesker ut av fattigdom. En vet at inntekt fra
arbeid er den viktigste inntektskilden for de fleste husholdninger.
For de som ikke kan jobbe fullt, må det bli enklere å kombinere
arbeid og trygd, slik at de som kan og ønsker det, får bruke sin
restarbeidsevne i arbeidslivet.
Dersom man skal lykkes
med å sørge for at flere får brukt sin restarbeidsevne i arbeidslivet,
må man gi kommunene større handlingsrom til å utvikle løsninger
i sine lokalsamfunn. Bruken av arbeidsmarkedstiltak er etter forslagsstillernes
skjønn i for stor grad statlig styrt. Det begrenser valgfriheten
og begrenser muligheten for innovasjon og utvikling av nye løsninger
på velferdsfeltet. Det er manglende lokalt handlingsrom til å gjøre forsøk,
og en stram kommuneøkonomi setter for ofte begrensninger på nye
samarbeidsformer. Kommunene mangler også ofte innkjøpskompetansen
de trenger for å gjøre forsøk og teste nye løsninger i samarbeid
med andre.
Sysselsettingsutvalget
pekte på at man fortsatt mangler arbeidsmarkedskompetanse i Nav.
Det påvirker evne og handlingsrom til å samarbeide med lokalt næringsliv
for å skreddersy løsninger i samarbeid de andre aktørene i arbeidsmarkedet.
Lokale initiativ oppstår ofte på tross av og ikke på grunn av måten
en har organisert tiltaksvifter og virkemiddelapparat på. Standardiserte
virkemidler fungerer for noen, men det at man ikke klarer å øke
andelen personer som inkluderes i arbeidslivet, viser behov for
innovasjon og nyskaping.
Det har de siste
årene vært gjort forsøk med effektkontrakter. Effektkontrakter er
en ny modell for å utvikle, levere og finansiere velferdstjenester
i et offentlig-privat-frivillig/ideelt samarbeid, der ansvar og
risiko fordeles mellom partene. Bruken av effektkontrakter er relativt
begrenset. Det innebærer høy risiko for den enkelte kommune og den
sosiale investoren. Det er ingen systematiske mekanismer for å sikre
erfaringsdeling og samle og utvikle kompetanse på tvers av kommunene. Det
er begrenset med ressurser til å koordinere innsats, understøtte
utvikling og sørge for skalering av initiativ som kan gi merverdi
til enkeltmennesker og storsamfunnet. Forslagsstillerne mener derfor
det er hensiktsmessig at man vurderer hvordan man kan styrke innsatsen
for å sørge for mer innovasjon og utvikling av nye løsninger for
å inkludere flere i arbeidslivet. Mange av disse er strukturelle
og dreier seg om hvordan en organiserer utdanningssystemet eller
andre standardiserte virkemidler hos Nav. Samtidig er det viktig
at det fremover legges bedre til rette for forsøk, lokal handlefrihet
og nye løsninger.
I Danmark etablerte
man i 2018 et sosialt investeringsfond (DSI) som en egen forvaltningsenhet.
Formålet var å stimulere til tilvekst av initiativ på velferdsområdet
som skaper resultater og reduserer offentlige utgifter gjennom å
gi mennesker positive livsendringer. Fondet ble etablert under det
danske finansministeriet og har et årlig kapitalinnskudd fra danske
myndigheter.
DSI utvikler og forbedrer
tidlig og helhetsorientert innsats på større velferdsområder med
formål om å bedre livsmulighetene for innbyggerne og redusere offentlige
utgifter, bidra til økt kunnskap om effektene av tidlig innsats,
forebygging og nye løsninger og tiltrekke mer ekstern kapital til
å løse utfordringer og sørge for at flere private aktører investerer
i å løse samfunnsutfordringer med utenforskap. For å oppnå formålet
om innovasjon og utvikling av nye løsninger på velferdsområdet kan
fondet gi lån, kapitalinnskudd, kapitaltilgangs, garantier og tilskudd
og inngå i partnerskap for å oppnå formålet. Det er etter forslagsstillernes
syn på tide at en også etablerer et sosialt investeringsfond i Norge,
med formål om å gi bedre vekstvilkår og utvikle løsninger som kan
gi flere mennesker muligheter til å delta i arbeidslivet.