Et godt forebyggende arbeid er viktig for å unngå at mennesker utsettes for negativ sosial kontroll

For å unngå negativ sosial kontroll trengs et bedre forebyggingsarbeid. Hjelpetilbudet i kommunene spiller en viktig rolle. Mange frivillige organisasjoner er også sentrale for å hjelpe og forebygge. Rett og plikt til deltagelse i introduksjonsprogram og opplæring i samfunnskunnskap er viktig for å forebygge negativ sosial kontroll. Nyankomne lærer om grunnleggende verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling og retten til å leve et fritt liv. Det er også viktig med kunnskap om foreldrerollen. Foreldrerollen i noen familier med innvandrerbakgrunn kan skille seg fra det som er praksis i Norge, for eksempel knyttet til kjønnsroller og seksualitet.

God kompetanse i tjenesteapparatet er nødvendig for å forebygge bedre. Det trengs flere minoritetsrådgivere på ungdomsskoler og videregående skoler. Minoritetsrådgivere følger opp ungdom som er eller står i fare for å bli utsatt for negativ sosial kontroll. Regjeringen Solberg styrket ordningen med minoritetsrådgivere, både gjennom å øke antallet minoritetsrådgivere fra 25 til 59 i perioden 2018–2021 og gjennom å opprette to administrative ressurser (teamledere) og to stillinger til Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) fagteam for forebygging av negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som blant annet skal dekke skoler som ikke har en fast minoritetsrådgiver. Godt samarbeid mellom ulike aktører i tjenesteapparatet som for eksempel skole, politiet og barnevern er også nødvendig. Det kan også forebygges gjennom egne voldskoordinatorer i kommunene. Krisesenter må ha tilstrekkelig bemanning og samarbeide med andre aktører i kommunen. Det er integreringsrådgivere ved fire norske utenriksstasjoner: Ankara, Amman, Islamabad og Nairobi. Disse dekker et stort geografisk område over Afrika, deler av Asia og Europa. Integreringsrådgivere gir konsulær bistand til enkeltpersoner i saker som omhandler negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold. I tillegg kan disse bidra til kompetanseheving i utenrikstjenesten og hjelpetjenestene i Norge.

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll gjør en viktig jobb i å veilede og gi bistand til både tjenesteapparat og enkeltpersoner i saker som gjelder utsatte. Dette arbeidet bør videreutvikles for å hjelpe flere personer utsatt for ulike former av negativ sosial kontroll.

Det å varsle om æresrelatert vold eller annet som skjer i familien eller venner, kan være vanskelig, for eksempel på grunn av frykt for represalier. Derfor er det viktig med god oppfølging av den enkelte som er utsatt for negativ sosial kontroll, og den som velger å varsle om det.

Ingen barn skal etterlates i utlandet mot sin vilje

Hvert år blir barn etterlatt i utlandet mot sin vilje. Dette er en svært alvorlig form for negativ sosial kontroll. 5 prosent av alle kommuner oppga i en undersøkelse gjennomført av Oslo Economics i 2019 at de har hatt saker med barn etterlatt i utlandet i perioden 2016–2018. Til sammen ble det rapportert om 415 barn som var etterlatt mot sin vilje. Det kan være ulike grunner til at barn sendes til utlandet mot sin vilje. Noen bruker begrunnelser som at «familiens ære skal gjenopprettes», tvangsekteskap, eller at det foreligger tvist mellom foreldrene. Noen opplever å bli etterlatt i utlandet fordi de har blitt «for norske». Dette er uakseptabelt.

Forebygging er avgjørende i arbeidet mot at barn etterlates i utlandet mot sin vilje. Samarbeid mellom skoler og offentlige etater, spesielt i forkant av sommerferiene, er spesielt viktig. Det kan være krevende å gi god hjelp når barnet først har forlatt Norge, men integreringsrådgiverne har en viktig rolle for å hjelpe barn når de har blitt sendt ut av landet. Et barn som vender hjem etter å ha blitt etterlatt i utlandet mot sin vilje, har et behov for å bli fulgt opp. Tjenesteapparatet må jobbe tverrfaglig for å hjelpe barnet på en god måte.

Alle skal kunne velge selv hvem de vil gifte seg med

Et tvangsekteskap er at noen gifter seg mot sin vilje etter å ha blitt utsatt for press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold. Tvangsekteskap er ulovlig i Norge. Man vet ikke hvor mange som lever i tvangsekteskap i Norge. Antallet som tar kontakt med minoritetsrådgivere og integreringsrådgivere om slike saker, har dessverre økt de siste årene, fra 54 saker i 2019 til 87 saker i 2022. I tillegg til sakene som meldes inn til minoritets- og integreringsrådgiverne, mottok kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll hele 113 henvendelser om saker der det er frykt for tvangsekteskap.

For å unngå tvangsekteskap trengs god oppfølging av vigslere. Statsforvalterne har ansvar for å gjennomføre tilsyn med vigslere. Dette tilsynsansvaret må følges opp. Vigslere som bryter ekteskapsloven, skal miste vigselsretten, og det trengs en gjennomgang for å sikre at dette regelverket etterleves.

Når par i nær slekt, for eksempel søskenbarn, får barn, er risikoen for at barnet får sykdom eller medfødte misdannelser, dobbelt så stor som når foreldrene ikke er i slekt. Forslagsstillerne ønsker å forby søskenbarnekteskap og merker seg at regjeringen er i gang med å følge opp et stortingsvedtak (Vedtak nr. 48 (2020–2021), jf. Innst. 41 L (2020–2021)) om å forby søskenbarnekteskap.

Kjønnslemlestelse må bekjempes

Kjønnslemlestelse er forbudt i Norge, men flere jenter og kvinner er fortsatt utsatt for dette. Beregninger fra UNICEF viser at over 200 millioner jenter og kvinner er kjønnslemlestet på verdensbasis. I 2013 ble det anslått at det var i overkant av 17 000 jenter og kvinner som var blitt utsatt for kjønnslemlestelse i Norge.

I NOU 2023:5 Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse, fremkommer det at det er svakheter ved behandlingstilbudet for kjønnslemlestede jenter og kvinner i Norge. Særlig blant jenter og kvinner som ikke har vært gravide, er det et udekket behandlingsbehov – dette som følge av at kjønnslemlestelse ofte oppdages i forbindelse med svangerskapskontroll. Det er behov for økt kunnskap blant helsepersonell for å håndtere kvinner som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Kvinner som er utsatt for dette, kan trenge både somatisk og psykisk helsehjelp.

Mange kvinner med minoritetsbakgrunn kan oppleve utfordringer i møte med helsetjenesten. Språkbarrierer, lav helsekompetanse og skam kombinert med fordommer fra andre kan stå i veien for at kvinner får den helsehjelpen og informasjonen de trenger. Derfor er det viktig å senke terskelen for å ta kontakt med helsetjenesten. Det aller viktigste er å få ned språkbarrierene og gi tilstrekkelig informasjon om hjelpetilbudet. Bedre norskopplæring og tilstrekkelig tolkekapasitet er nødvendig.

Vold som en del av negativ sosial kontroll

De siste årene har det kommet eksempler fra krisesentre om norske menn som mishandler kvinner de har sørget for at kommer til Norge gjennom familieetablering. Det finnes eksempler på menn som har søkt familieetablering med en ny kvinne etter omfattende vold og senere skilsmisse. Det bør utredes om retten til familieetablering for personer som utøver vold mot partner, skal innskrenkes, for eksempel i form av en karanteneperiode.

Tydeligere straffeansvar for negativ sosial kontroll

I handlingsplanen «Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021–2024)» slås det fast at negativ sosial kontroll og æresrelatert vold ikke er tilstrekkelig regulert i norsk lov. I oppfølgingen av arbeidet med denne handlingsplanen satte regjeringen Solberg ned et lovutvalg som utreder de samlede juridiske problemstillingene i saker som gjelder negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold. Forslagsstillerne mener straffansvaret må reguleres bedre i lovverket enn det gjør i dag, og viser til at regjeringen raskt må følge opp utvalgets anbefalinger når de kommer.