Bakgrunn
Personer med utviklingshemming
møter strafferettspleien både som mulige lovbrytere, som lovbrytere og
som skadelidende av andres lovbrudd. Disse møtene kan by på særskilte
utfordringer både for personene med utviklingshemming og for de
ulike aktørene i strafferettskjeden. Dette representantforslaget
retter søkelyset mot forhold knyttet til personer med utviklingshemming
(med og uten diagnose) som er mistenkt for lovbrudd og/eller dømt
for lovbrudd.
I den nye tverrfaglige
boken «Skyldig? Funksjonshemmedes møte med strafferettspleien» fremkommer en
rekke utfordringer knyttet til personer med utviklingshemming som
mistenkte og ivaretakelse av disse i møte med strafferettspleien.
Disse utfordringene kan med stor sannsynlighet føre til rettsfeil,
noe det også finnes flere eksempler på. Det er god grunn til å anta
at personer med utviklingshemming ikke får den tilretteleggingen
som de bør få, og at dette utfordrer deres menneskerettigheter.
Personer med kognitive
funksjonsnedsettelser trenger ofte særlig tilretteleggelse for at
de skal bli ivaretatt på lik linje med andre i samme situasjon.
Dette handler ofte om kommunikasjon slik at personene det gjelder,
skal forstå egne rettigheter, hva som skal skje, og også hva som
har skjedd. Det handler også om at ansatte i strafferettspleien
skal forstå hva personen faktisk mener og utrykker. Et viktig prinsipp
må være at borgerne skal kunne forutse sin rettsstilling ved å gjøre
seg kjent med lovverket og domstolenes fortolkning av dette. God
kommunikasjon kommer ikke av seg selv, det krever kompetanse og
tilrettelegging i alle deler av strafferettspleien.
Særlige utfordringer
finnes i avhørssituasjoner, både når det gjelder kommunikasjon og
asymmetrien i maktforholdet. Personer med utviklingshemming som har
vært utsatt for overgrep/kriminelle handlinger, har rett til å få
tilrettelagte avhør gjennom kompetent personell i barnehusene. Slike
rettigheter finnes ikke når personen er mistenkt for selv å ha utøvd
en kriminell handling. Det er behov for styrket kompetanse og klare rettlingslinjer
for å identifisere kognitiv funksjonsnedsettelse og for å sikre
tilstrekkelig tilrettelegging.
Forskning som blir
gjengitt i den refererte boken, viser at så mye som 10,8 pst. av
innsatte i norske fengsler skårer så lavt på kognitive tester at
de oppfyller kriteriene for utviklingshemming. Dette innebærer at
mange hundre personer med utviklingshemming gjennomfører soning
hvert år. Forskning viser også at disse personene ofte har en vanskeligere
soning enn andre. De mottar i liten grad rehabilitering og har større
helseutfordringer og en mer omfattende soningshistorikk.
Norges institusjon
for menneskerettigheter (NIM) har i sin årsmelding til Stortinget
for 2022 satt søkelys på menneskerettighetsutfordringer i norske
fengsler. De peker blant annet på at mange innsatte ikke får tilstrekkelig
helsehjelp, og at de i for stor grad blir utelukket fra fellesskap.
De løfter også særskilt frem soningsforholdene for innsatte med
utviklingshemming og kommer med klare anbefalinger om at regjeringen
må komme med forslag til lovendringer om hva slags soningsforhold
utviklingshemmede skal ha, og at det må komme regler om hvordan
utviklingshemmede i norske fengsler skal kartlegges, og om hvordan
soningen for denne gruppen skal tilrettelegges.
NIM viser også til
forskningen som viser at en stor andel av innsatte i norske fengsler
har kognitive vansker, og at kriminalomsorgen ofte ikke er kjent
med dette. Dette understreker behovet for både god kartlegging og
tilrettelegging med utgangspunkt i denne kartleggingen. Mange gjennomfører
soning uten at kognitive vansker blir identifisert og fulgt opp.
Dette medfører et rettssikkerhetsproblem for den dømte. Det øker
også faren for ny kriminalitet fordi tilpasset rehabilitering uteblir.
Forslagsstillerne
er klar over at regjeringen har varslet at det skal nedsettes et
utvalg som skal vurdere soningsforholdene til blant annet personer
med utviklingshemming. Forslagsstillerne støtter et slikt utvalg, men
må samtidig understreke at for ofte blir personer med utviklingshemming
og deres behov for oppfølging og tilrettelegging utelatt i offentlige
utredninger og tiltak. Forslagsstillerne vil derfor understreke
viktigheten av at et slikt utvalg får et tydelig mandat knyttet
til dette. Det er også, som også NIM understreker, behov for å iverksette
tiltak straks.
Det er god grunn
til å anta at mange personer med utviklingshemming ikke får tilstrekkelig
oppfølging i oppvekst og voksenliv. Både NOU 2016:17 og Meld. St.
8 (2022–2023) understreker menneskerettighetsutfordringer. En vet
at mange opplever dårlige livsbetingelser, utenforskap og manglende
forståelse. Mange opplever traumer som ikke blir fanget opp eller
fulgt opp av helsetjenestene eller sosialtjenestene. Dette kan bidra
til at personer med utviklingshemming havner i ekstra sårbare livssituasjoner,
der også kriminalitet er en del av dette. Det er behov for å undersøke
nærmere hvorfor personer med utviklingshemming blir lovbrytere,
og hva som skal til for å forhindre dette, samt at tiltak i tråd
med dette må settes i verk.
Etter en endring
i særreaksjonslovgivningen i 2020 ble terskelen for strafferettslig
tilregnelighet endret slik at domfelte med en noe høyere funksjonsevne
ble erklært utilregnelige (fra IQ=55 til IQ=60). Dette har inntil nå
medført mer enn en fordobling av antallet særreaksjonsdømte personer
med utviklingshemming. Man står muligens i en situasjon der man
enten må etablere en stor særlig kriminalomsorg for personer med
utviklingshemming eller få den ordinære kriminalomsorgen til å håndtere
og rehabilitere denne gruppen mennesker bedre.