Bakgrunn
Det rapporteres stadig
om store utfordringer i psykisk helsevern, også i tilbudet til barn
og unge. Det fører til at barn og ungdom blir stående med et dårlig hjelpetilbud
og lange ventetider, i en periode av livet som er svært viktig.
Dette haster det
å gjøre noe med. Det er nødvendig å sikre at de tilbudene som finnes,
ikke kuttes i, og at ressursene brukes klokt. I dette representantforslaget fremmes
det flere forslag for å styrke psykisk helsehjelp til barn og unge
i de spesialiserte helsetjenestene, og for å legge til rette for
bedre samarbeid mellom førstelinjetjenesten og de spesialiserte
tjenestene.
Riksrevisjonen la
i juni 2021 fram en rapport om de psykiske helsetjenestene, jf.
Dokument 3:13 (2020–2021). Med hensyn til de spesialiserte tjenestene
konkluderte Riksrevisjonen med at til tross for et langvarig politisk
mål om å styrke de psykiske helsetjenestene mer enn de somatiske
tjenestene, blir ikke dette gjennomført. I 2022 og 2023 har man
nok en gang sett dette bekreftet når helseforetakene foreslår stadige
kutt i psykisk helsevern. Ved Oslo universitetssykehus har kuttforslaget
på 200 mill. kroner som ble lagt fram høsten 2022, blitt redusert,
men det gjenstår fortsatt planer om kutt i psykisk helsevern, også
i tilbudet til barn og unge.
Riksrevisjonen konkluderte
videre med at mange med psykiske plager og lidelser ikke får hjelp
når de trenger det. Ifølge Riksrevisjonen avviser psykisk helsevern
omtrent én av fem henvisninger, og ved enkelte helseforetak er tallet
oppe i halvparten avviste.
Riksrevisjonen viser
i sin rapport til at over halvparten av behandlerne i BUP savner
muligheten til å gi behandling andre steder enn i poliklinikken.
I perioden 2015–2018 gikk antallet ambulante årsverk i psykisk helsevern
for barn og unge ned med 10 prosent.
Barneombudet har
i sin rapport «Hvem skal jeg snakke med nå?» fra september 2022
pekt på en rekke utfordringer i hjelpetilbudet for barn og unge.
Blant annet peker rapporten på et krevende samarbeid mellom kommunehelsetjenesten
og BUP. Barneombudet skriver blant annet:
«Kommunene vi har
møtt, har ulike erfaringer og ulik praksis for samarbeid med BUP,
men felles for flere er at de opplever samarbeidet som utfordrende.
De forteller om vanskelige grenseflater, problematiske pakkeforløp
og en opplevelse av at spesialisthelsetjenestens innsatsstyrte finansieringsmodell
er en sterk driver for praksis i BUP.»
Videre beskrives
det i rapporten at hovedbudskapet fra kommunene er at de ønsker
seg mer samarbeid og mer veiledning fra BUP. Mange kommuner viser
også til at samarbeidet har vært bedre og mindre byråkratisk tidligere.
Slik finansieringsordningen
er lagt opp i dag, mangler insentivene for å sikre at spesialisthelsetjenesten
ivaretar sitt lovpålagte ansvar om veiledning av kommunehelsetjenesten.
Man ser nå at konsekvensene
av Solberg-regjeringens satsing på psykisk helse er enda flere rigide
pakkeforløp, noe som gir lite rom for faglighet og tillit og lite rom
for god samhandling.
I et klasseperspektiv
er det velkjent at psykiske helseplager og sosiale forskjeller henger
sammen, noe som blant understøttes i Folkehelserapporten «Sosiale
helseforskjeller i Norge», utgitt av Folkehelseinstituttet. Derfor
er det ekstra viktig at hjelpen er enkelt og ubyråkratisk tilgjengelig,
og ikke er avhengig av at man går gjennom et byråkratisk system
med mange henvisninger og stort behov for å etterspørre nødvendig
hjelp og oppfølging. Det bør ikke være slik at barn og unge i familier
med høy helseinformasjonskompetanse og kunnskap om hvordan man manøvrer
seg i samfunnet, har en annen tilgang til hjelp enn andre familier.
Å ha et barn med
omfattende behov for psykisk helsehjelp kan være en belastning for
resten av familien og kan også føre til betydelige økonomiske utfordringer, særlig
dersom det går ut over muligheten til å stå i jobb. Å orientere
seg i jungelen av mulige hjelpetilbud og ulike alternativer er en
omfattende jobb og går ut over dem som har aller størst behov for
dette.