Bakgrunn
Det finnes rundt
450 000 hytter og andre fritidsbygg i Norge. Antallet øker kraftig.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) har kartlagt at det er
satt av ytterligere 1 479 kvadratkilometer areal til fremtidig hyttebygging i
kommunene. Det tilsvarer 200 000 fotballbaner, eller fire ganger
Mjøsas areal. Dette er tre og en halv gang arealet til eksisterende
tettbygde fritidsområder.
Ifølge NINA ligger
en del av arealene som er satt av til hyttebyggingen, over eksisterende
skoggrense (57 km2, 4 prosent
av avsatt areal), i strandsonen (90 km2,
7 prosent av avsatt areal), i villreinens leveområder (109 km2, 8 prosent av avsatt areal)
og i områder med myr (131 km2,
10 prosent av avsatt areal).
Hyttebygging legger
press på infrastruktur som veier, kraftforsyning og vann og kloakk,
og den krever ofte helt ny infrastruktur. Den reduserer naturarealer,
og tilgangen til felles naturområder ved å begrense hvilke områder
som er tilgjengelig gjennom allemannsretten, og den begrenser direkte
adkomst til strandsonen. I tillegg påvirker den naturen på andre
måter, som gjennom lysforurensing. Noen steder kommer hyttebygging også
i konflikt med eksisterende næringsinteresser, som landbruk og reindrift.
Hyttebygging fragmenterer landskapet og gjør store arealer ubeboelige
for dem som var der først: ville arter av planter, sopper, insekter,
amfibier, reptiler, pattedyr, fugler og andre dyr.
Det er kommunene
som har ansvar for areal- og samfunnsutviklingen, og som gjennom
sine arealplaner setter av områder til og legger til rette for hyttebygging. Kommunene
må følge lover, forskrifter og planretningslinjer fra staten. Ofte
oppstår det konflikter mellom kommunenes ønske om næringsutvikling
gjennom å legge til rette for hyttebygging, og det nasjonale behovet
for å ta vare på natur og friluftslivsområder. Regjeringen kom i
september 2022 med en ny veileder for fritidsboliger. Denne innebærer
noen innskjerpelser fra forrige veileder, men de aller fleste kravene
i den har et «bør» foran. Disse kravene taper erfaringsmessig mot ønsket
om næringsutvikling. Forslagsstillerne mener at det er behov for
et tydeligere regelverk, som sikrer naturen i møte med hytteutbygging.
Norge var en sterk
pådriver for en ny internasjonal naturavtale på COP15 i Montreal
i 2022. Denne avtalen innebærer blant annet at naturen skal brukes
på en bærekraftig måte. Det må også ha konsekvenser for nybygging
av hytter i Norge.
Hyttebygging innebærer
store naturinngrep. I perioden 2008–2019 viser tall fra Statistisk
sentralbyrå (SSB) at det ble det bygget ned 540 km2 natur i Norge. SSB anslår
at et tilsvarende stort område vil bli nedbygd frem mot 2030. Fritidsboliger
sto for omtrent en fjerdedel, eller 130 km2, av den totale nedbyggingen.
I 1986, på toppen
av jappetiden, ble det ferdigstilt rundt 2 600 fritidsboliger. Det
tallet inkluderer imidlertid tilbygg/påbygg. Til sammenlikning er
det etter årtusenskiftet bygget i snitt over 5 000 nye fritidsboliger
– hvert eneste år. Byggeaktiviteten har, frem til nå, vært økende.
I 2021 ble det satt rekord for antall tillatelser gitt til hyttebygging.
Samtidig blir hyttene mer energikrevende og større. I 1983 var størrelsen
på en gjennomsnittlig hytte 62 m2.
I dag er snittet 99,5 m2.
Det siste tiåret er nybygde frittstående hytter i snitt økt i størrelse
fra 94,8 m2 til 105,3 m2. Tall fra SSB viser at det
bygges omtrent like mange hytter under 80 m2 som for et tiår siden. Men
antallet hytter fra 100 m2 og
oppover er økt kraftig.
Rundt hver syvende
bolig som bygges i Norge, har de siste årene vært en fritidsbolig.
Det går med store ressurser til byggeaktiviteten. Samtidig er hyttebygging
i seg selv en stor kilde til utslipp av klimagasser, spesielt indirekte
gjennom produksjon og frakt av materialer. Et av svarene for å redusere
norske klimagassutslipp med 55 prosent innen 2030 er å bygge mindre.
Da må man prioritere ned den minst samfunnsnødvendige byggeaktiviteten
for å enda høyere kunne prioritere bygging av ordinære boliger og
nye arbeidsplasser.
Det betyr også at
man må stanse byggingen av de aller største fritidsboligene helt.
I et ressurs- og klimaperspektiv gir det ikke mening at de rikeste
skal kunne bygge seg enorme hyttepalasser på fjellet eller i skjærgården,
som deretter brukes i en liten del av året av én eller noen få personer.
Ofte bygges disse fritidsboligene på de mest attraktive tomtene,
som heller burde kommet allmennheten til gode, og på en måte som
fortrenger allmennhetens tilgang til naturen.
Det er heller ikke
fornuftig at biltrafikk til og fra hyttefelt skal spille inn i de
samfunnsøkonomiske analysene for veiutbygging på linje med for eksempel
nødvendig næringstrafikk eller arbeidspendling. Å spare noen minutter
på vei til hytta fredag ettermiddag eller hjem igjen søndag ettermiddag
er ønskelig for den enkelte. Men det har i seg selv ingen samfunnsøkonomisk
betydning. Dagens modell for å vurdere samfunnsøkonomisk nytte av
samferdselsprosjekter, hvor all personbiltrafikk teller likt, kan
dermed bidra til feil- og overinvesteringer i riksveiprosjekter.
Selv om antall fritidsboliger
i Norge er høyt, er de ikke for alle. Mange har ikke råd til å kjøpe
fritidsbolig eller mulighet til å vedlikeholde en. Spesielt gjelder
det i pressområdene. Ulike kollektive ordninger sikrer samtidig
at noen hytter i naturen er tilgjengelige for alle. Det gjelder
for eksempel DNTs hytter, men også ordninger som Statskogs hytteutleie
og kystledhyttene. Mange av disse hyttene er svært populære og viser
behovet for langt flere slike. En reduksjon i bygging av nye hytter
bør derfor gå hånd i hånd med å legge til rette for ulike kollektive
ordninger, gjennom offentlig oppkjøp av aktuelle eiendommer.