Bakgrunn

Stortinget vedtok 22. mars 2018 å innlemme rettsaktene som inngår i den tredje energimarkedspakken til EU, i EØS-avtalen, og Norge ble tilsluttet EUs energibyrå ACER. Norge ble tettere knyttet til det europeiske kraftsystemet, og ESA har myndighet til å fatte vedtak om landets etterlevelse av en rekke regelverk. ACER kan via ESA og Reguleringsmyndigheten for energi (RME) blant annet treffe vedtak om kostnadsfordeling og strømflyten i mellomlandsforbindelsene.

Flere kommisjonsforordninger som Norge er blitt tilsluttet siden vedtaket av tredje energimarkedspakke, sammen med EØS-avtalens hovedregler, innskrenker det politiske handlingsrommet til å styre norsk kraftpolitikk i tråd med interessene til forbrukerne og industrien. Håndhevings- og vedtaksmyndighet over landets energisektor er flyttet lenger unna de folkevalgte.

Nasjonal kontroll, både gjennom eierskap og gjennom regulering, med bruken av egne naturressurser har gjort Norge til et av de beste landene å bo i og lagt grunnlag for et samfunn med høy grad av tillit og likhet.

Framsynte politiske grep har tidligere sikret landet råderett over vannkraften og petroleumsressursene. Nå står denne striden igjen.

Suverenitetsavståelsen som ble vedtatt i 2018, gjorde Norge langt på vei til en del av EUs energiunion, hvor målet er fri flyt av strøm og likest mulig strømpriser. Dette er noe nytt. Prisen på elektrisitet i Norge har tidligere vært betydelig lavere enn i andre land i Norges nærhet. Økt prissmitte, som man har fått med stadig flere utenlandskabler, svekker norsk industri, fører til tap av arbeidsplasser og blir dyrt for husholdningene. Innlemmelsen i EUs energiunion bidrar til at denne politiske kursen ligger fast.

I EUs fjerde energimarkedspakke (også kalt «ren energi»-pakken), som Norge må ta stilling til, utvides ACERs myndighet til å fatte vedtak om flere forhold som påvirker handel over landegrensene. Fjerde energimarkedspakke vil også legge strengere begrensninger på markedsinngrep, blant annet ved at det fastsettes juridisk at markedet som et minimum skal ha tilgang til 70 prosent av kabelkapasiteten, og sette strengere regler for regulering av pris.