Norske myndigheter
er forpliktet til å respektere og beskytte innbyggernes menneskerettigheter,
som nedfelt blant annet i Grunnloven § 92, menneskerettsloven og Den
europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
EMK er gjort til norsk rett gjennom
vedtakelsen av menneskerettsloven § 2. Menneskerettighetene og de øvrige
artiklene som står i EMK, gjelder derfor som norsk lov. EMK er også
gitt forrang fremfor annen norsk lovgivning, noe som viser at menneskerettighetene
skal ha en særlig beskyttelse i Norge.
Nyere dommer fra
norske tingretter viser imidlertid at det er sprikende oppfatninger
av hva som er gjeldende rett på et svært viktig punkt i menneskerettighetene, nemlig
hvorvidt det er adgang til å kreve erstatning for ikke-økonomisk
tap ved menneskerettighetsbrudd. Rettstilstanden er uklar på dette
punktet fordi det er ulike oppfatninger av hvorvidt EMK artikkel
13 er tilstrekkelig som hjemmel til å kreve oppreisningserstatning for
menneskerettighetsbrudd. I norsk rett kreves nemlig lovhjemmel for
å kunne tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk tap (se blant annet
Rt. 2013 s. 805 avsnitt 24).
Et nylig eksempel
på at det ikke ble ansett for å eksistere en slik hjemmel, er en
dom fra Oslo tingrett som gjaldt en sak om rutinemessige nakenvisitasjoner
i fengsel. Retten fant at staten hadde brutt forbudet mot nedverdigende
behandling etter Grunnloven § 93 og EMK artikkel 3. Dette er en
av de viktigste menneskerettighetene en har, fordi den verner om
selve menneskeverdet. De skadelidte ble imidlertid ikke tilkjent
erstatning, for selv om retten mente det burde eksistere en slik
oppreisningshjemmel, mangler dette per i dag. De skadelidte måtte
derfor nøye seg med at domstolen slo fast at menneskerettighetsbruddene
hadde funnet sted.
I en dom avsagt av
Midtre Hålogaland tingrett, fant imidlertid retten at
«EMK artikkel 13
gir hjemmel i lov for å tilkjenne oppreisningserstatning til saksøkerne,
idet EMK artikkel 13 er en del av en norsk folkerettsforpliktelse
som er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven §§ 2
og 3».
Situasjonen er altså
at det noen ganger vil tilkjennes erstatning ved menneskerettighetsbrudd,
mens det i andre tilfeller er utelukket. Slik tilfeldig sprikende
praksis bør unngås for å sikre grunnleggende rettsstatlige verdier
som forutberegnelighet og likebehandling av innbyggerne.
Selv om staten er
forpliktet til å respektere og beskytte menneskerettighetene, skjer
det likevel stadig krenkelser. Et viktig spørsmål er da hvordan
menneskerettighetsbrudd skal repareres. Etter EMK artikkel 13 har
innbyggere rett til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel der det
er tale om en krenkelse av menneskerettighetene. Videre følger det
av bestemmelsen at staten har en plikt til å tilrettelegge for at
menneskerettighetsbrudd prøves, stanses og repareres. Den europeiske
menneskerettsdomstolen (EMD) har videre lagt til grunn at rettsmiddelet
blant annet må gi «adequate redress» («tilstrekkelig oppreisning»)
for ethvert brudd som allerede har skjedd (Khayletdinov v. Russia
avsnitt 105). Både EMK og EMDs praksis gir altså føringer for hvordan eventuelle
menneskerettsbrudd skal håndteres.
I forlengelsen av
dette oppstår spørsmålet om hva slags reparasjonshandling som anses
tilstrekkelig for å avhjelpe et menneskerettighetsbrudd. Ifølge
EMD avhenger dette av sakens omstendigheter og hvilken menneskerettighet
som er krenket (se for eksempel saken Roth v. Germany avsnitt 76).
For eksempel kan det noen ganger være tilstrekkelig at en domstol
konstaterer at det har skjedd et menneskerettighetsbrudd, mens andre
ganger er det nok at staten stanser en løpende krenkelse av rettigheten.
Ved noen krenkelser vil imidlertid dette ikke være tilstrekkelig.
Dette kan for eksempel være tilfellet ved krenkelse av forbudet
mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling i EMK artikkel
3. EMD har i flere saker uttalt at det må være mulig å kreve erstatning
for ikke-økonomisk tap som følge av krenkelse av denne rettigheten
(dette er blant annet uttalt i saken Z and others v. the United
Kingdom avsnitt 109).
EMK artikkel 13 og
rettspraksis fra EMD tilsier altså at det i visse tilfeller skal
gis adgang til å kreve oppreisningserstatning ved menneskerettighetsbrudd.
For enkelte menneskerettighetsbrudd, herunder brudd på artikkel
3, er det også en presumsjon for at bruddet har medført et ikke-økonomisk
tap (se Neshkov and others v. Bulgaria avsnitt 190). EMK artikkel
13, gjelder som norsk lov, og EMDs rettspraksis må legges til grunn
ved tolkningen av denne bestemmelsen. Dersom de rettigheter som
utledes av EMK artikkel 13 ikke sikres i norsk rett, kan dette i
verste fall utgjøre et menneskerettighetsbrudd i seg selv.
Rettstilstanden bør
derfor avklares så snart som mulig, i tillegg til at det bør innføres
en egen lovhjemmel for erstatningsadgangen i tråd med EMK artikkel 13.
Det er viktig at en slik hjemmel springer ut fra Stortinget i lovs
form heller enn å bli etablert i rettspraksis, slik at de nærmere
vilkår fastsettes med demokratisk forankring.
En slik lovhjemmel
vil også gi alle som har blitt utsatt for mer alvorlige krenkelser,
lik mulighet til å kreve oppreisning. Dette er svært viktig for
å sikre likebehandling av innbyggerne og for å opprettholde tilliten
til norske myndigheter som en garantist for menneskerettighetene.
Norge som rettsstat bør heller ikke tillate at innbyggere som utsettes
for nedverdigende behandling av staten, ikke kan kreve erstatning
for ikke-økonomisk tap.
Det såkalte subsidiaritetsprinsippet
i EMK tilsier også at det bør være en hjemmel i norsk rett for å
kreve oppreisning for skadelidte ved brudd på menneskerettigheter.
Subsidiaritetsprinsippet går ut på at det er staten selv som har
hovedansvaret for å sikre at rettighetene i EMK etterleves. I fravær
av en hjemmel i norsk rett vil de skadelidte som ikke tilkjennes
erstatning etter norsk rett, måtte klage saken inn for EMD. EMD
har adgang til å tilkjenne erstatning etter artikkel 41 i EMK.
Også andre land som
er bundet av EMK, har innført lovbestemmelser som samsvarer med
EMDs praksis på dette området. I Sverige og Storbritannia har man
lovbestemmelser som gir adgang til å kreve oppreisningserstatning
ved krenkelser av rettigheter etter EMK.