Bakgrunn
Både Sverige og Finland
søker medlemskap i NATO. Den dagen de to landene blir tatt opp i
alliansen, må arbeidet for et felles nordisk forsvar begynne. Med Sverige
og Finland i NATO faller hovedgrunnen til å ikke samarbeide nærmere
bort. Forslagsstillerne ser store muligheter for å realisere et
reelt nordisk forsvar innenfor NATO. Den russiske angrepskrigen
i Ukraina har skapt en mer krevende sikkerhetssituasjon langs NATOs
østre flanke, og behovene for å investere mer i egen sikkerhet er
store. Mer forpliktende nordisk samarbeid representerer en måte
å sikre større evne til avskrekking, uten at det må gå på bekostning
av andre viktige samfunnshensyn.
Forslagsstillerne
vil understreke at et tettere nordisk forsvarssamarbeid aldri vil
kunne erstatte NATO, men heller bidra til å styrke regionens bidrag
til transatlantisk sikkerhet. Samlet er Norden en betydelig forsvarsmakt,
og hvert land har fortrinn som gjør at de utfyller hverandre. Selv
om Sverige og Finland ikke ennå er medlemmer, er de knyttet tett
til NATO-samarbeidet fra før. Et nordisk forsvar med integrerte
styrker og delte kapasiteter er den beste måten å sikre den forsvarsevnen
en trenger for å møte den russiske trusselen mot NATO.
Dessverre vil det
ikke være mulig stable et slikt felles nordisk forsvar på beina
umiddelbart etter at Sverige og Finland går inn i NATO. Nettopp
derfor mener forslagsstillerne det er viktig at de nordiske landene
snarest råd blir enige om et mål for når og hvordan man skal stable et
felles nordisk forsvar på beina. Målsettingen må være å få på plass
et felles nordisk forsvar. Selv om det vil være nok utfordringer
på veien dit, vil konsekvensene av å fortsette slik man gjør i dag,
være enda større.
Forsvar er dyrt og
krever kompetent personell. Jo mer teknologiintensivt Forsvaret
blir, desto vanskeligere vil det være for enkeltland å ruste seg
for å møte det sammensatte trusselbildet man ser i dagens Europa. Selv
Europas største militærmakter, Storbritannia og Frankrike, vil ikke
kunne gjøre dette alene framover. Blant annet derfor er det behov
for mer samarbeid i NATO. Terskelen for å dele våpensystemer er
lavere i Norden enn den vil være i store deler av resten av Europa,
men så lenge Sverige og Finland stod utenfor NATO, var det vanskelig
å koble oss tettere på dem. Landene har trent og samarbeidet nært
i flere tiår, og deler i stor grad et felles trusselbilde og en
sikkerhetspolitisk analyse. Når Sverige og Finland blir NATO-allierte,
er det derfor på høy tid å skape en reell nordisk forsvarsunion,
i NATO.
Det er mange fordeler
med et slikt samarbeid. Sammen vil man få råd til å anskaffe neste
generasjons våpensystemer. Forsvaret i de ulike nordiske landene kan
spesialisere seg på å løse oppgaver de selv har gode forutsetninger
for å løse. Og de vil kunne rekruttere personell på tvers av landegrenser
og dermed skape større integrerte fagmiljøer. Alt dette kan man
få til uten at forsvarsbudsjettet skal spise opp stadig mer av det
som ellers kan investeres i å løse klimakrisen og gi folk flere muligheter
i hverdagen.
I NATO vil et nærmere
nordisk samarbeid både gjøre regionen mer relevant og innflytelsesrik.
Nordisk samarbeid kan være en modell til etterfølgelse for andre regioner,
og landene kan samlet bidra med etterspurte kapasiteter som hvert
nordisk land for seg ikke har råd til å investere i.
Heldigvis starter
man ikke helt på bar bakke. De nordiske landene samarbeider allerede
nært i NORDEFCO og på andre arenaer. Forslagsstillerne er opptatt
av at det er gevinster å hente på langsiktig samarbeid innenfor
planarbeid, men også materiellanskaffelse, utdanning og et felles
forsvar av nordområdene. Videre kan en felles nordisk styrke i NATOs
utrykningsstyrke, VJTF, bidra til å øke alliansens evne til å løse
framtidens sikkerhetsutfordringer.