Bakgrunn
I Norge har om lag
22 prosent av befolkningen migrene. Rundt 100 000 mennesker har
diagnosen kronisk migrene. Dette er mennesker som opplever en hverdag
med sterke smerter og andre livshemmende symptomer. En betydelig
andel av disse er sykemeldte, på arbeidsavklaringspenger (AAP) eller
delvis eller helt uføre. Mange er underdiagnostiserte eller har
fått feil eller ingen behandling for sine migrenelidelser. De økonomiske
konsekvensene av at mennesker faller utenfor på grunn av migrene
er betydelige, for ikke å snakke om lidelsene det innebærer.
Endelig har det kommet
medisiner som hjelper mange kroniske migrenepasienter, CGRP-hemmere. For
mange betyr det at de får tilbake mye av sin livskvalitet uten smerter.
Mange opplever betydelig bedring i sitt hodepinemønster, og mange
har kunnet starte opp igjen med jobb og delta i større grad med
familie, praktiske gjøremål, trening og sosialt liv. Dette innebærer
en betydelig bedring av livskvalitet.
Fra 1. april 2022
ble det en endring i reglene for å kunne få, og beholde, refusjon
for CGRP-hemmere. I forslaget lå det i praksis at alle etter 1,5
år og etter tre år blir tvunget til å ta en tre måneders pause for
å vise tilbakefall av de hyppige migreneanfallene, og bevise at
man fortsatt fyller kriteriene for kronisitet. Etter mange klager
fra pasienter, arbeidsgivere og pasientforbundet Hodepine Norge,
har man i siste liten åpnet for at behandlingspausen kan avbrytes
under visse forutsetninger for de aller sykeste. For disse pasientene,
som endelig har funnet en god behandling for sin sykdom, oppleves
dette som rigid og svært dramatisk og traumatiserende. I mange tilfeller
er det stor risiko for at nye anfall vil sensitivere nervesystemet
ytterligere og kunne gi mer alvorlig migrene, noe som vil innebære
en økt sykdomsbyrde for både pasienten og helsevesenet.
Mange opplever at
staten her er redd for å overbehandle en gruppe pasienter som kanskje
har blitt svært syke fordi de har blitt underbehandlet hele livet.
Pasientene tvinges ut fra gode dager, ut av jobb og et sosialt liv –
og tilbake i et mørkt soverom med sterke smerter, dette fordi staten
må teste ut at medisinen virker. Det bør være opp til den enkelte
legespesialist som behandler pasienten, å avgjøre når det er på
sin plass å forsøke en behandlingspause. En automatisk ordning,
i motsetning til å basere seg på en faglig vurdering av den enkelte
pasient, er en nedvurdering av legers medisinskfaglige vurdering.