Bakgrunn
Ensomhet er en av
vår tids største folkehelseutfordringer. Selv om ensomhet er mindre
utbredt i Norge enn i de fleste andre europeiske land og har ligget
stabilt før pandemien, ser man en økning blant unge og blant eldre.
Flere unge rapporterer
om ensomhet enn tidligere. Studier fra UngData og Studentenes helse-
og trivselsundersøkelse viser at omkring 3 av 10 unge opplever ensomhet.
Pisa-undersøkelsene i perioden 2003–2018 tyder på at flere unge
i 15-årsalderen føler seg ensomme på skolen og oftere opplever at
de blir holdt utenfor, er annerledes og ikke passer inn. Nesten
4 av 10 eldre over 80 år føler seg ensomme, og 70 000 nordmenn har
ingen nære fortrolige eller venner de kan vende seg til når de trenger
noen å snakke med.
En undersøkelse fra
Statistisk sentralbyrå (SSB) (21. mai 2019) viser at noen er mer
utsatt for ensomhet enn andre. Mest utsatt er de som synes det er
vanskelig eller svært vanskelig å få husholdningens inntekter til
å strekke til i det daglige, og som opplever store aktivitetsbegrensninger
på grunn av sine helseproblemer. Arbeidsledige og personer som er
uføre eller mottar arbeidsavklaringspenger, er også særlig utsatt,
i tillegg til innvandrere (oftere menn enn kvinner), ungdom mellom
18 og 24 år og de som er født i Norge av to utenlandskfødte foreldre
(etterkommere). Mens ensomheten synker nokså jevnt med alderen blant
menn, øker andelen som er plaget, på slutten av livsløpet blant
kvinner, særlig for dem over 75 år. De eldste i befolkingen opplever
også mer ensomhet. Rundt 4 av 10 over 80 år er ensomme.
Koronapandemien ser
også ut til å ha ført til mer ensomhet. En undersøkelse gjennomført
av Folkehelseinstituttet i Oslo, Agder, Nordland og Vestland i 2020
viste at særlig unge og aleneboende slet med ensomhet og psykiske
plager under pandemien, og at 1 av 3 studenter følte seg ensomme.
Undersøkelsen viste at den psykiske belastningen var størst i Bergen
og Oslo, uavhengig av aldersgruppe, hvor smitteverntiltakene var
mest omfattende, både med tanke på hvor strenge restriksjonene var,
og hvor lenge befolkningen levde med strenge tiltak. Pandemien har
også rammet dem med dårligst økonomi og helse hardere enn andre,
de samme som også er mer utsatt for ensomhet enn befolkningen for
øvrig. Samtidig tyder flere undersøkelser på en langsiktig økning
av ensomhetens utbredelse, også før pandemien.
Ensomhet innebærer
psykisk smerte og er en stor risikofaktor for psykisk uhelse og
redusert livskvalitet. Resultatene fra tre store metaanalyser (2010,
2015 og 2018) har vist at ensomhet kan føre til økt dødelighet og
er en risikofaktor på linje med fedme, røyking og fysisk inaktivitet.
I analysen fra 2015 har man sett både på risiko for å dø når det
gjelder sosial isolasjon, ensomhet og å leve alene. Den faktiske
ensomheten i form av sosial isolasjon, det å leve alene og det å
føle seg ensom har betydning for økt risiko for død. I tillegg svekker
manglende sosial støtte evnen til å mestre påkjenninger og øker
risikoen for både fysiske og psykiske lidelser. Manglende sosial
støtte påvirker risikoen for både hjerte- og karsykdommer, infeksjonssykdommer
og depresjon.
Det er viktig å ta
økende ensomhet på alvor. SSBs undersøkelse av livskvalitet gjennomført
i mars 2020 viste store forskjeller i hvor fornøyd mennesker var
med livet, alt etter hvor plaget de var av ensomhet. Dette så man
også under pandemien, hvor 1 av 4 svarte at de ikke var fornøyd
med livet.
Regjeringen Solberg
jobbet aktivt med å forebygge og redusere ensomhet og stigma knyttet
til ensomhet og lanserte derfor en strategi for å forebygge ensomhet
(Saman mot einsemd – regjeringa sin strategi for å førebyggje einsemd
– 2019–2023). Med denne strategien rettet regjeringen Solberg oppmerksomheten
mot ensomhet som en folkehelseutfordring. Strategien har tre hovedmål:
synliggjøre ensomhet som en folkehelseutfordring og stimulere til
økt sosial deltakelse, få mer kunnskap om ensomhet og effektive
tiltak og arbeide systematisk for å forebygge ensomhet og øke sosial
støtte. Ensomhet ble i større grad integrert i det systematiske
folkehelsearbeidet og skulle vurderes inkludert i folkehelseloven, slik
at det kan stilles krav til kommunene om å iverksette tiltak mot
ensomhet ved behov. Det er viktig at den nye regjeringen følger
opp dette arbeidet i årene som kommer.
Tiltak rettet mot
å forebygge og redusere ensomhet rettes oftest mot individ- eller
gruppenivå. Det er noe forskning som tilsier at sosial kognitiv
trening og sosial støtte er tiltak som ser ut til å ha effekt på
individnivå, men flere studier peker på behov for mer forskning.
Tilgjengelighet til sosiale fellesskap og variasjoner i boligbygging
kan også redusere ensomhet. Det er langt mindre kunnskap om effekter
av tiltak på et lokalt og samfunnsmessig nivå. Det er behov for
mer forskning om ensomhet som risikofaktor for dårlig helse og om
sosial støtte som buffer mot ensomhet, samt mer kunnskap om effektive
tiltak for å motvirke ensomhet.
Ensomhet er vår tids
store folkehelseutfordring. Det er behov for bedre verktøy for å
måle forekomsten av ensomhet, og det er et stort behov for å styrke
forskningen på ensomhet. Gjennom bedre kunnskap om omfang og årsaker
vil samfunnet ha bedre mulighet til å forebygge og sette inn tiltak
som kan motvirke ensomhet. Det offentlige må ta sin del av ansvaret
gjennom en tydelig handlingsplan og mer forskning, og samtidig kan
alle gjøre en innsats. Gjennom en bred samfunnsdugnad og et helhetlig
samarbeid mellom det offentlige, næringslivet, frivilligheten og
organisasjonslivet må det skapes et mangfold av møteplasser og fellesarenaer
som kan gjøre veien inn i fellesskapet lettere for de som opplever
at ensomhet dominerer hverdagen.