Innføring av rentetak

Det er i dag ingen begrensning på hvor høye renter en kreditor kan kreve. Rentene som tas for usikret gjeld, er derfor høye og uten mulighet for kontroll. Kreditorene står fritt til å øke rentene avhengig av hvordan de vurderer debitor. I praksis medfører dette at de med dårligst betalingsevne får høyest renter. For mange gjør dette lånene uhåndterlige. Innføringen av et rentetak kan være med på å senke interessen for å tilby usikret lån til folk som ikke har betalingsevne.

Det er innført rentetak på lån og kreditt i mange land i verden, herunder i 14 europeiske land. Det finnes ifølge Verdensbanken få forskningsresultater på effektene av et slikt rentetak. Verdensbanken har gitt anbefalinger til hvordan et rentetak kan utformes dersom det besluttes å innføre dette. Et rentetak bør være knyttet til lån uten krav om sikkerhet (forbrukslån/kredittlån mv.), og rentetaket bør differensieres etter lånets størrelse og løpetid og inneholde alle kostnader ved et lån. De fremhever også at rentetaket ikke kan settes for lavt, fordi det da vil gjøre terskelen for å gi lån for høy og presse låntakere over i det illegale markedet, men det bør heller ikke settes for høyt dersom det skal ha en virkning.

Egeninkasso ved usikret gjeld

For å begrense omfanget av usikrede lån og kreditt må det gjøres mindre fordelaktig å gi denne typen lån. Det bør derfor utredes om det bør settes som vilkår at usikrede lån kun kan inndrives ved hjelp av såkalt «egeninkasso», altså at kreditor må drive innkrevingen og inkassovirksomheten selv.

I dag setter utlånerne ofte bort innkrevingen eller selger kravene til inkassoselskaper. Disse krever gebyrer og høye renter, som kreves erstattet av skyldneren. Inkassosalærene er høye, de fleste tar høyest mulig salær, og det kan føre til at småbeløp blir uhåndterlige. Å begrense muligheten til å bruke eksterne inkassoselskaper ved innkreving av usikret lån og kreditt kan føre til lavere gebyrer og belastning for dem som har uhåndterlig gjeld. Dette gjør at de som låner ut penger, får et større ansvar.

Rettsgebyr

I dag utgjør rettsgebyret en betydelig del av kostnadene som påløper ved mislighold av betalingsforpliktelser. Ved begjæring om utlegg er det skyldneren som må bære kostnadene. For å forhindre at rettsgebyr akkumuleres på skyldnerens regning, kan det være et virkemiddel at kreditor må dekke gebyrene ved en utleggsforretning eller et tvangssalg. Dette vil forebygge at det begjæres utlegg der det klart ikke vil føre frem. Et annet alternativ kan være å redusere rettsgebyret ved utleggsforretninger og tvangssalg, slik at ikke rettsgebyrene utgjør det største hinderet for at en person skal kunne komme seg på fote igjen.

Kommunal gjeldsrådgivning

Kommunen har gjennom sosialtjensteloven plikt til å drive veiledning, herunder økonomisk rådgivning. Fremveksten av seriøse, men også i stor grad useriøse, private gjeldsrådgivere tyder på at det er et stort underskudd på kvalifisert og tilstrekkelig hjelp hos Nav for dem som trenger økonomisk hjelp.

Kommunal gjeldsrådgivning og frivillige ordninger må ha kapasitet og kompetanse, kunne bistå folk i kampen mot profesjonelle kreditorer og gi hjelp til å organisere den økonomiske situasjonen hos den enkelte. Det er også viktig at kommunene har mulighet til å følge opp de som trenger hjelp over en lengre periode. Spesielt viktig er det at de som er i en gjeldsordning, får hjelp slik at den overholdes.

Regjeringen må styrke kompetansen og kapasiteten i kommunene til gjeldsrådgivning og komme tilbake til Stortinget med en rapport om dekningsgraden kommunene har på gjeldsrådgivning, hvor lang ventetid det er, og hvilken kompetanse rådgiverne har.

Salg av fordringer

Etter gjeldende rett er den klare hovedregelen at fordringer fritt kan overdras. Adgangen til fri overdragelse kan likevel være avskåret eller innskrenket ved lov eller avtale. Et eksempel er finansavtaleloven § 45, som sier at lånefordringer kan overdras til finansinstitusjoner og lignende institusjoner, og at fordringen også kan overdras til andre dersom låntakeren samtykker i dette. Dette skaper et marked for kjøp og salg av forbruksgjeld, hvor hensynet til utlånerens profitt går foran hensynet til forbrukeren. Det bør derfor utredes en mulighet for å begrense salg av fordringer for usikret forbruksgjeld der låntaker er forbruker.