Bakgrunn
Få markeder har like
stor betydning for folk flest som dagligvaremarkedet. I Norge er
det mindre mangfold og utvalg i butikkene enn i nabolandene, og
prisene er høyere. Forbrukerne fortjener en velfungerende konkurranse
i dagligvaremarkedet som tilrettelegger for mangfold og kvalitet
i butikkhyllene, med dagligvarer som har rettferdige priser og gir
forbrukerne mulighet til å ta velinformerte valg.
I dag er konkurransen
i dagligvaremarkedet for dårlig, noe som gjorde at regjeringen Solberg
fremmet en egen stortingsmelding om konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet
(Meld. St. 27 (2019–2020)). Meldingen adresserte tydelig at for
stor kjedemakt er en av de store utfordringene i dagligvaremarkedet.
I behandlingen av meldingen stadfestet et samlet storting at dagligvaremarkedet
preges av for mye makt samlet på få hender, og at kjedemakten må
reduseres.
Stortinget vedtok
en rekke tiltak for å jevne ut ubalansen i makt og tilrettelegge
for rettferdige konkurransevilkår for aktørene. Et viktig tiltak
er å stanse kjedenes stadig økte kontroll over produsent- og leverandørleddet
gjennom veksten av kjedenes egne merkevarer (EMV). Mens EMV i 1996 hadde
en markedsandel på 3,7 prosent, representerer de i dag over en tredjedel
av alle varer som kjøpes i butikkene.
Et av vedtakene i
forbindelse med Stortingets behandling av meldingen om dagligvaremarkedet
gir en tydelig marsjordre til regjeringen og Konkurransetilsynet
(vedtak nr. 578 (2020–2021)):
«Stortinget ber regjeringen
klargjøre overfor Konkurransetilsynet at de må være spesielt oppmerksomme
på vertikal integrasjon og konsentrasjon av kjedemakt. Egne merkevarer
må ikke få en så dominerende stilling at de presser ut andre aktører
og hindrer innovasjon.»
I innstillingen påpekte
en samlet næringskomité at vertikal integrasjon og produksjon av
kjedenes egne merkevarer har konsekvenser for konkurranseforholdene
i verdikjeden (Innst. 185 S (2020–2021)). Egne merkevarer kan etter
forslagsstillernes mening være til hinder for innovasjon og produktmangfold,
noe som igjen går ut over forbrukernes tilgang til varer og priser
de hadde fått i et mer velfungerende marked. I enkelte kategorier
er EMV så dominerende at de erstatter et mangfold av uavhengige
merkevarer. EMV gjør det også vanskeligere for kunden å sammenligne
utvalg og pris mellom ulike dagligvarekjeder.
Forslagsstillerne
konstaterer at regjeringen ennå ikke har kommet tilbake til Stortinget
med oppfølging av vedtakene et samlet storting gjorde i behandlingen av
stortingsmeldingen om dagligvaremarkedet. Dette gir grunn til uro
og utålmodighet, og det er vanskelig å forstå hva som hindrer regjeringen
i å svare ut vedtakene. I tillegg mener forslagsstillerne at det
trengs flere tiltak for å løse problemene i dagligvaremarkedet.
Et konkret tiltak
som regjeringen, Solberg foreslo i stortingsmeldingen, var å
«kartleggje omfanget
av eksklusivitetsavtalar mellom daglegvaregrupperingar og leverandørar,
og vurdere korleis slike eksklusivitetsavtalar påverkar vareutvalet
forbrukarane får i butikkane»,
samt å
«vurdere konkurranseverknader
av franchisekontraktar i daglegvaremarknaden».
Forslagsstillerne
har en forventning om at dette følges opp snarlig. Det vil gi et
viktig kunnskapsgrunnlag for videre målretting av tiltak som vil
fremme sunn konkurranse.
Et viktig forbrukertiltak
er å styrke kjedenes opplysningsplikt. Dagens krav om merking av
produkter er etter forslagsstillernes mening for svake, og konsekvensene
av å bryte loven er for små. Skal forbrukerne ta informerte valg,
forutsetter det at informasjonen er tilgjengelig og korrekt. Særlig
gjelder det kjedenes egne merkevarer. De siste årene har man sett
at kjedene i stadig større grad markedsfører produkter de selv eier,
som om de skulle vært selvstendige merkevarer.
Det er et politisk
ansvar å tilrettelegge for en effektiv konkurranse. Det som har
gjort det mulig for kjedene å stadig øke markedsandelen for kjedenes
egne merkevarer, er ulike konkurransevilkår. Kjedene har totalkontroll
på prisene i butikkene, uavhengig av hvilken pris leverandørene
får for sine produkter. Denne kontrollen gir kjedene mulighet til
å legge kunstig høye prispåslag på leverandørenes produkter for
så å redusere og i enkelte tilfeller underprise EMV. I realiteten
skaper det en situasjon hvor merkevarene subsidierer sine egne konkurrenter.
Det skaper en uheldig konkurransesituasjon som øker kjedemakten.
EMV kan være et supplement i konkurransen om forbrukernes gunst,
men da må disse varene konkurrere på like vilkår som de uavhengige
leverandørene. Det er behov for å regulere dagligvareaktørenes mulighet
til å forskjellsbehandle EMV og uavhengige merkevarer. En slik regulering
kan implementeres i lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden gjennom
å stille tydelige krav om likebehandling.
EMV kommer i forskjellige
former. Det kan være kjeden som eier hele produksjonen. Det kan
også være at kjedene leier eller eier deler av eller hele produksjonen
til en uavhengig leverandør. I tilfeller der kjedene eier eller
leier deler av eller hele produksjonen, får kjedene tilgang til
konkurransesensitiv informasjon som resept, priskalkyler, lanseringsplaner,
kostnader mv. Det kan være problematisk i en forhandlingssituasjon hvor
kjedene selv bestemmer produktutvalg og pris i butikkene. Situasjonen
krever en regulering som begrenser kjedenes mulighet til å misbruke
konkurransesensitiv informasjon i en forhandling, og dette bør reguleres
gjennom samme bestemmelse i lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden
som bestemmelsen om like konkurransevilkår.
Konkurransetilsynet
varslet i mars 2022 at opplysningsplikten til dagligvarekjedene
skal utvides. De må nå på konsernnivå opplyse om alle fusjoner,
oppkjøp og såkalte minoritetserverv. Forslagsstillerne mener at opplysningsplikten
også må gjelde kjedenes kjøp eller leie av deler av eller hele produksjonsleddet.
En slik utvidelse vil synliggjøre andelen av og økningen i EMV og gjøre
det lettere for Konkurransetilsynet å drive tettere tilsyn med vertikale
bindinger i markedet.
Nøyaktig hva som
defineres som EMV, er det uenighet om. De ulike aktørene opererer
med ulike definisjoner på hva og når produkter regnes som EMV eller
ikke. Det gjør at man ikke kjenner til det reelle omfanget av EMV.
Forslagsstillerne ser et klart behov for å utarbeide en klarere
definisjon på hva EMV er, og belyse de ulike maktstrukturene i et
stadig mer uoversiktlig marked.