Bakgrunn
Marin forsøpling
er et stort miljøproblem. Plast utgjør den største delen av alt
marint avfall og kan bli værende i havet i hundrevis av år. Plasten
dreper fisk, sjøfugl og andre dyr som følge av kvelning og andre
livstruende skader. Plast brytes ned til mikropartikler og tas opp
i dyr og marine næringskjeder. Anslagsvis havner 8 mill. tonn plast
i havet hvert år, like mye som mengden tunfisk som fiskes hvert
år. Mengden er forventet å doble seg innen 2030 og firedoble seg
innen 2050.
Plastforsøplingen
i havet er et internasjonalt miljøproblem, som må løses med internasjonalt
samarbeid. Men mye marin forsøpling skjer også lokalt, og Norge
må også sørge for at landet ikke bidrar til plastforurensingen.
1 500 tonn plast
lekker ut fra norske kunstgressbaner hvert år. Ifølge Miljødirektoratet
kan gummigranulat være en av de største landbaserte kildene til mikroplast.
En undersøkelse utført
av Trondheim kommune og Norges geologiske undersøkelse i 2010 viste
at støtdempende matter fra lekeplasser i Trondheim inneholder helse-
og miljøskadelige stoffer som oljeforbindelser, sink, nonylfenol,
PAH og PCB, krom og jern, ftalater og bromerte flammehemmere. Prøver
av jord under mattene viste at flere av disse miljøgiftene lekker
ut til jorda.
På bakgrunn av undersøkelsene
i Trondheim anbefalte Folkehelseinstituttet allerede i 2011 at det
ved påfyll eller skifte av dekke ikke benyttes resirkulert gummigranulat.
I 2012 skrev Klima- og forurensningsdirektoratet (i dag Miljødirektoratet)
til Miljøverndepartementet at en egnet bruk av gummigranulat er
i utendørs produkter der granulatet bindes i produktet og det er lagt
på en fast overflate som beskytter mot utlekking og eksponering.
Denne praksisen følges ikke.
Nye undersøkelser
utført av Naturvernforbundet og Forbrukerrådet i 2020 viser at støtdempende
fallunderlag inneholder miljøgifter, og særlig funn av klorparafiner
på nivå med farlig avfall er svært bekymringsfullt. Det ble identifisert
over 110 kjemiske forbindelser ut over selve plast- og gummimaterialet,
bl.a. prioriterte miljøgifter med dokumentert farlige egenskaper
som ftalater, klorparafiner og fosfororganiske flammehemmere.
Samtidig viser andre
undersøkelser at gummigranulat fra kunstgressbaner er den nest største
landbaserte kilden til mikroplast i havet. Det finnes alternativer
til løst gummigranulat av bildekk for kunstgressbaner. Flere av
disse er granulat av naturlig materiale med et ytre lag av gummi
eller plast. Slike alternativer vil fortsatt bidra til mikroplast
i naturen. Fordi det er manglende kunnskap om hvor effektive fysiske
tiltak for å hindre spredning er, skal EU i år behandle et forslag
om et forbud mot løst gummigranulat med en overgangstid på 6 år.
De samme egenskapene
som gjør gummi ettertraktet som materiale, gjør at materialet ikke
kan resirkuleres. Når bildekk gjenbrukes som granulat, er det snakk om
en oppkverning av dekk, ikke en resirkulering av gummi som råstoff.
Inntil gummigranulat er faset ut som produkt, kan det være aktuelt
å gjenbruke granulat til faststøpte matter der granulatet bindes
og legges slik at det beskyttes mot utlekking og eksponering. Det
kan være en forsvarlig nyttiggjøring av avfall. Forslaget omhandler
derfor et forbud mot all bruk av løst granulat (av alle typer gummi
og syntetisk plast), mot ny oppkverning av bildekk og mot bruk av
produkter med faststøpt granulat der det er risiko for hudkontakt
og utlekking av miljøgifter til naturen.
Kultur- og likestillingsdepartementet
forvalter en tilskuddsordning for anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Iht.
bestemmelsene kan det gis tilskudd til rehabilitering av idrettsdekker
først etter ti års bruk. For å stimulere idrettsklubber til å bygge
kunstgressbaner uten løst gummigranulat må det legges til rette
for at klubber kan forsøke nye løsninger uten å rammes økonomisk.
Gitt behovet for å teste ut nye løsninger omhandler forslaget derfor
et unntak fra regelen om tilskudd til rehabilitering først etter
ti år.