Bakgrunn
Forslagsstillerne
viser til at det aller meste av norsk natur er under stadig menneskelig
påvirkning eller trussel. Et politisk vedtak om å verne natur gir
derfor bare mening hvis formålet er å bevare den vernede naturen
slik den har vært, og slik den er, også for framtidige generasjoner.
Det er slik et politisk vedtak om vern av natur forstås av velgerne,
og det er bare slik vern av natur gir faglig mening. Natur er et
produkt av titusener, hundretusener og millioner av års evolusjon.
Å vedta vern av natur gir bare faglig mening hvis det har et tilsvarende
tidsperspektiv. Forslagsstillerne mener derfor at å åpne for inngrep
og utbygging i natur som er vedtatt vernet, undergraver selve intensjonen
med vern og demonstrerer manglende forståelse av hva natur er, og hva
natur må beskyttes mot. Videre betyr å åpne for nye inngrep i vernede
områder under forutsetning av at «verneverdiene skal bevares», i
praksis å se bort fra de komplekse sammenhengene i økosystemene
som blir påvirket.
Forslagsstillerne
viser til at både vernevedtak og politiske vedtak knyttet til vernet
natur i Norge, åpner i dag for nye inngrep i verneområder. Med andre
ord er ikke engang den lille delen av norsk natur som er vernet, reelt
vernet mot videre inngrep. Dette demonstreres stadig vekk og gjør
paradoksalt nok at selv verneområdene bidrar til den generelle nedbyggingen
av norsk natur som partier og politikere i ulike vedtak har lovet
å stanse. Regjeringen har foreslått å sette ned en energikommisjon
for å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon,
med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft.
I den forbindelse har representanter for regjeringspartiene gitt
uttrykk for at arbeidet i energikommisjonen også bør omfatte utbygging
i vernede vassdrag.
Forslagsstillerne
viser til at ingen andre nasjoner i Europa kan vise til lignende
variasjon i vassdragsnaturen som Norge. Men det aller meste av vassdragene
i Norge er i dag bygget ut. Behovet for en landsplan for utbygging
og vern av vassdrag ble tatt opp av Stortinget allerede i 1960.
Stortinget har, inkludert suppleringer, vedtatt nye verneplaner
i seks runder fra 1973 fram til 2009. I tillegg ble forskrift om
rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) vedtatt i 2007. Omfanget
av vassdragsvernet har økt med hver nye verneplan etter hvert som
kunnskapen om naturens betydning for klima, mennesker og dyre- og
planteliv har økt. Verneplanene omfatter 389 ulike vassdrag og handler
om å bevare en siste rest og et representativt utvalg. Norge har
derfor ingen vernede vassdrag å miste.
Det følger av vannressursloven
at kraftutbygginger i strid med Stortingets vedtak om vernede vassdrag
er forbudt. Men Stortinget kan i dag enkelt «omgå» dette gjennom
å oppheve vern av vassdrag ved ordinært plenarvedtak. Som det fremgår
i den siste helhetlige verneplanen, St.prp. nr. 118 (1991–92):
«Stortinget kan når
som helst foreta endringer med de konsekvenser dette får for vassdrag
som er behandlet i tidligere verneplaner.»
For å sikre et permanent
langsiktig vern mener forslagsstillerne at vernet av de enkelte
vassdragene bør forankres direkte i loven, slik at Stortinget vil
måtte endre loven for å kunne foreta ny kraftutbygging. Med det styrkes
det faktiske, formelle vernet i tråd med den allmenne rettsoppfatningen
av vernebegrepet.
Forslagsstillerne
viser videre til at vassdragene i dag som hovedregel kun er vernet
mot konsesjonspliktige kraftutbygginger. En slik sektorbasert tilnærming
er ikke i tråd med nasjonale og internasjonale mål og forpliktelser
knyttet til en økosystembasert naturforvaltning. For å ivareta helheten
i økosystemene må vassdragene vernes mot skadelige inngrep på tvers
av sektorer, på lik linje med for eksempel verneområder etter naturmangfoldloven.
Regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med et forslag til
hvordan juridisk bindende, tverrsektorielt vern av vassdragene kan
gjennomføres.
Noen av norgeshistoriens
største miljøkonflikter ligger til grunn for at mange av vassdragene
i dag er vernet. Forslagsstillerne viser blant annet til kampen
om Alta-Kautokeinovassdraget på 80-tallet og kampen om Mardøla sommeren
1970 som sterke symboler på folkelig opprør mot kraftutbygging i
verdifulle natur-, frilufts- og kulturområder. «Aldri mer Alta»
har vært et viktig slagord for miljøbevegelsen, og vern av vassdrag
har også hatt bred politisk oppslutning. Blant annet uttalte tidligere
statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale i år 2001 at «tiden
for de store vannkraftutbygginger er forbi». Forslagsstillerne viser
til at regjeringspartiene ser ut til å ha glemt de store konfliktene
knyttet til vassdragsutbygging, som er utgangspunktet for at man
fikk verneplanene som skulle trygge natur- og friluftsverdiene for befolkningen
for all framtid.
Det er i dag 195
truede arter i ferskvann i den siste rødlista (7,1 prosent av alle
truede arter). Oppdemming, vannstandsregulering eller overføring
av vassdrag påvirker 122 truede arter (4,4 prosent av alle truede
arter og en stor andel av de truede artene i ferskvann) negativt.
Blant dem er villaksen, som havnet på rødlista i 2021. Forslagsstillerne
viser til at to tredjedeler av de største elvene er utbygd. Norsk
natur og vassdrag er sårbare for inngrep og taper stadig kampen
mot utbygging. Den siste kartleggingen av inngrepsfri natur fra
Miljødirektoratet (2018) viser en reduksjonen av inngrepsfri natur
på 560 kvadratkilometer fra 2013 til 2018. Bygging av veier og anlegg
for vannkraft, vindkraft og nye kraftlinjer sto for mesteparten
av reduksjonen av inngrepsfri natur i perioden. Reduksjonen var
størst i Sør-Norge, som også har minst areal med inngrepsfri natur
igjen. En del av de inngrepsfrie naturområdene er villmarkspreget.
Siden år 1900 har villmarken blitt redusert fra omkring halvparten
av landarealet til ca. 11,5 prosent i 2018. Forslagsstillerne mener
derfor at areal- og energipolitikken må ses i sammenheng med mål
om å øke, ikke redusere, andelen inngrepsfri natur.
I Europa er det stor
aktivitet for å restaurere ødelagt natur. I Norge har man også eksempler
på restaurering av vassdrag grunnet ny kunnskap om verdien. Gjennomgående
er det større variasjon i naturtyper og vanskeligere å restaurere
naturen i Norge enn i Europa. Forslagsstillerne mener derfor det
er en lettvint og kortsiktig tenkning å gå inn for utbygging av
vernede vassdrag når utviklingen av solenergi og vindkraft til havs
har et stort industri- og kraftpotensial og samtidig som kostnadene
ved utbygging blir stadig lavere. I tillegg har Norge et stort potensial
for energieffektivisering, som av Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE) er anslått til å utgjøre så mye som 13 TWh. I stedet for å
starte med å bygge ned enda mer natur, bør derfor regjeringen prioritere
tiltak for energieffektivisering og utvikling av solenergi og vindkraft
til havs.
Ulike typer kraftverk
har ulik grad av innvirkning på natur og dyreliv, avhengig av omfang,
reguleringer og lokale forhold. Men i den offentlige debatten fremstilles ofte
vannkraftutbygging som mer skånsomt mot naturen enn vindkraftutbygging,
og det fremstilles som om nye teknologiske løsninger kan redusere
inngrepene. Vannkraft har større arealbehov enn vindkraft, og ifølge
Naturvernforbundet har vannkraft påvirket et mer enn 90 ganger så
stort areal som vindkraft når det gjelder direkte inngrep, og 11
ganger så store planområder. Installert effekt er ca. 8 ganger større
for vannkraft enn for vindkraft (33 000 MW vs. 4 000 MW) ifølge
NVE. De direkte inngrepene er altså ca. 10 ganger større per MW
for vannkraft. I tillegg er det godt dokumentert at vannkraftutbygginger går
ut over rødlistede arter, og endringer i vannføring har stor innvirkning
på fisk og artsmangfoldet. Det er heller ikke så langt i debatten
blitt lagt fram eksempler på nye teknologiske løsninger som ikke
innebærer betydelige inngrep i vassdragene dersom det skal være
regningssvarende å bygge ut mer vannkraft i den skalaen.
Forslagsstillerne
viser til at FNs naturpanel har slått fast at naturen er i krise.
En «Parisavtale for naturen» skal vedtas i Kina våren 2022, med
mål om å stanse tapet av naturmangfold. Det er stikk i strid med
dette å oppheve vern av vassdrag og ødelegge siste rest av norsk vassdragsnatur.
Norge har også gått sammen med andre land om å få på plass et mål
om å verne 30 prosent av land- og havområder innen 2030, som en
del av FNs naturavtale. I juni 2021 la daværende regjering fram
Meld. St. 40 (2020–2021) Mål med mening – Norges handlingsplan for
å nå bærekraftsmålene innen 2030. Meldingen inneholder blant annet
en plan for hvordan Norge skal nå bærekraftsmålene, herunder bærekraftsmål
nr. 6 om «å sikre bærekraftig vannforvaltning». Forslagsstillerne
mener at å åpne for å bygge ut vernede vassdrag vil være uforenlig
med forpliktelsen om vern av land- og havområder og vil betydelig
svekke Norges posisjon og troverdighet innen naturvernet i en tid
hvor verden står overfor både en natur- og klimakrise.