Bakgrunn

Forslagsstillerne viser til at det aller meste av norsk natur er under stadig menneskelig påvirkning eller trussel. Et politisk vedtak om å verne natur gir derfor bare mening hvis formålet er å bevare den vernede naturen slik den har vært, og slik den er, også for framtidige generasjoner. Det er slik et politisk vedtak om vern av natur forstås av velgerne, og det er bare slik vern av natur gir faglig mening. Natur er et produkt av titusener, hundretusener og millioner av års evolusjon. Å vedta vern av natur gir bare faglig mening hvis det har et tilsvarende tidsperspektiv. Forslagsstillerne mener derfor at å åpne for inngrep og utbygging i natur som er vedtatt vernet, undergraver selve intensjonen med vern og demonstrerer manglende forståelse av hva natur er, og hva natur må beskyttes mot. Videre betyr å åpne for nye inngrep i vernede områder under forutsetning av at «verneverdiene skal bevares», i praksis å se bort fra de komplekse sammenhengene i økosystemene som blir påvirket.

Forslagsstillerne viser til at både vernevedtak og politiske vedtak knyttet til vernet natur i Norge, åpner i dag for nye inngrep i verneområder. Med andre ord er ikke engang den lille delen av norsk natur som er vernet, reelt vernet mot videre inngrep. Dette demonstreres stadig vekk og gjør paradoksalt nok at selv verneområdene bidrar til den generelle nedbyggingen av norsk natur som partier og politikere i ulike vedtak har lovet å stanse. Regjeringen har foreslått å sette ned en energikommisjon for å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon, med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft. I den forbindelse har representanter for regjeringspartiene gitt uttrykk for at arbeidet i energikommisjonen også bør omfatte utbygging i vernede vassdrag.

Forslagsstillerne viser til at ingen andre nasjoner i Europa kan vise til lignende variasjon i vassdragsnaturen som Norge. Men det aller meste av vassdragene i Norge er i dag bygget ut. Behovet for en landsplan for utbygging og vern av vassdrag ble tatt opp av Stortinget allerede i 1960. Stortinget har, inkludert suppleringer, vedtatt nye verneplaner i seks runder fra 1973 fram til 2009. I tillegg ble forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) vedtatt i 2007. Omfanget av vassdragsvernet har økt med hver nye verneplan etter hvert som kunnskapen om naturens betydning for klima, mennesker og dyre- og planteliv har økt. Verneplanene omfatter 389 ulike vassdrag og handler om å bevare en siste rest og et representativt utvalg. Norge har derfor ingen vernede vassdrag å miste.

Det følger av vannressursloven at kraftutbygginger i strid med Stortingets vedtak om vernede vassdrag er forbudt. Men Stortinget kan i dag enkelt «omgå» dette gjennom å oppheve vern av vassdrag ved ordinært plenarvedtak. Som det fremgår i den siste helhetlige verneplanen, St.prp. nr. 118 (1991–92):

«Stortinget kan når som helst foreta endringer med de konsekvenser dette får for vassdrag som er behandlet i tidligere verneplaner.»

For å sikre et permanent langsiktig vern mener forslagsstillerne at vernet av de enkelte vassdragene bør forankres direkte i loven, slik at Stortinget vil måtte endre loven for å kunne foreta ny kraftutbygging. Med det styrkes det faktiske, formelle vernet i tråd med den allmenne rettsoppfatningen av vernebegrepet.

Forslagsstillerne viser videre til at vassdragene i dag som hovedregel kun er vernet mot konsesjonspliktige kraftutbygginger. En slik sektorbasert tilnærming er ikke i tråd med nasjonale og internasjonale mål og forpliktelser knyttet til en økosystembasert naturforvaltning. For å ivareta helheten i økosystemene må vassdragene vernes mot skadelige inngrep på tvers av sektorer, på lik linje med for eksempel verneområder etter naturmangfoldloven. Regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med et forslag til hvordan juridisk bindende, tverrsektorielt vern av vassdragene kan gjennomføres.

Noen av norgeshistoriens største miljøkonflikter ligger til grunn for at mange av vassdragene i dag er vernet. Forslagsstillerne viser blant annet til kampen om Alta-Kautokeinovassdraget på 80-tallet og kampen om Mardøla sommeren 1970 som sterke symboler på folkelig opprør mot kraftutbygging i verdifulle natur-, frilufts- og kulturområder. «Aldri mer Alta» har vært et viktig slagord for miljøbevegelsen, og vern av vassdrag har også hatt bred politisk oppslutning. Blant annet uttalte tidligere statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale i år 2001 at «tiden for de store vannkraftutbygginger er forbi». Forslagsstillerne viser til at regjeringspartiene ser ut til å ha glemt de store konfliktene knyttet til vassdragsutbygging, som er utgangspunktet for at man fikk verneplanene som skulle trygge natur- og friluftsverdiene for befolkningen for all framtid.

Det er i dag 195 truede arter i ferskvann i den siste rødlista (7,1 prosent av alle truede arter). Oppdemming, vannstandsregulering eller overføring av vassdrag påvirker 122 truede arter (4,4 prosent av alle truede arter og en stor andel av de truede artene i ferskvann) negativt. Blant dem er villaksen, som havnet på rødlista i 2021. Forslagsstillerne viser til at to tredjedeler av de største elvene er utbygd. Norsk natur og vassdrag er sårbare for inngrep og taper stadig kampen mot utbygging. Den siste kartleggingen av inngrepsfri natur fra Miljødirektoratet (2018) viser en reduksjonen av inngrepsfri natur på 560 kvadratkilometer fra 2013 til 2018. Bygging av veier og anlegg for vannkraft, vindkraft og nye kraftlinjer sto for mesteparten av reduksjonen av inngrepsfri natur i perioden. Reduksjonen var størst i Sør-Norge, som også har minst areal med inngrepsfri natur igjen. En del av de inngrepsfrie naturområdene er villmarkspreget. Siden år 1900 har villmarken blitt redusert fra omkring halvparten av landarealet til ca. 11,5 prosent i 2018. Forslagsstillerne mener derfor at areal- og energipolitikken må ses i sammenheng med mål om å øke, ikke redusere, andelen inngrepsfri natur.

I Europa er det stor aktivitet for å restaurere ødelagt natur. I Norge har man også eksempler på restaurering av vassdrag grunnet ny kunnskap om verdien. Gjennomgående er det større variasjon i naturtyper og vanskeligere å restaurere naturen i Norge enn i Europa. Forslagsstillerne mener derfor det er en lettvint og kortsiktig tenkning å gå inn for utbygging av vernede vassdrag når utviklingen av solenergi og vindkraft til havs har et stort industri- og kraftpotensial og samtidig som kostnadene ved utbygging blir stadig lavere. I tillegg har Norge et stort potensial for energieffektivisering, som av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er anslått til å utgjøre så mye som 13 TWh. I stedet for å starte med å bygge ned enda mer natur, bør derfor regjeringen prioritere tiltak for energieffektivisering og utvikling av solenergi og vindkraft til havs.

Ulike typer kraftverk har ulik grad av innvirkning på natur og dyreliv, avhengig av omfang, reguleringer og lokale forhold. Men i den offentlige debatten fremstilles ofte vannkraftutbygging som mer skånsomt mot naturen enn vindkraftutbygging, og det fremstilles som om nye teknologiske løsninger kan redusere inngrepene. Vannkraft har større arealbehov enn vindkraft, og ifølge Naturvernforbundet har vannkraft påvirket et mer enn 90 ganger så stort areal som vindkraft når det gjelder direkte inngrep, og 11 ganger så store planområder. Installert effekt er ca. 8 ganger større for vannkraft enn for vindkraft (33 000 MW vs. 4 000 MW) ifølge NVE. De direkte inngrepene er altså ca. 10 ganger større per MW for vannkraft. I tillegg er det godt dokumentert at vannkraftutbygginger går ut over rødlistede arter, og endringer i vannføring har stor innvirkning på fisk og artsmangfoldet. Det er heller ikke så langt i debatten blitt lagt fram eksempler på nye teknologiske løsninger som ikke innebærer betydelige inngrep i vassdragene dersom det skal være regningssvarende å bygge ut mer vannkraft i den skalaen.

Forslagsstillerne viser til at FNs naturpanel har slått fast at naturen er i krise. En «Parisavtale for naturen» skal vedtas i Kina våren 2022, med mål om å stanse tapet av naturmangfold. Det er stikk i strid med dette å oppheve vern av vassdrag og ødelegge siste rest av norsk vassdragsnatur. Norge har også gått sammen med andre land om å få på plass et mål om å verne 30 prosent av land- og havområder innen 2030, som en del av FNs naturavtale. I juni 2021 la daværende regjering fram Meld. St. 40 (2020–2021) Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030. Meldingen inneholder blant annet en plan for hvordan Norge skal nå bærekraftsmålene, herunder bærekraftsmål nr. 6 om «å sikre bærekraftig vannforvaltning». Forslagsstillerne mener at å åpne for å bygge ut vernede vassdrag vil være uforenlig med forpliktelsen om vern av land- og havområder og vil betydelig svekke Norges posisjon og troverdighet innen naturvernet i en tid hvor verden står overfor både en natur- og klimakrise.