Bakgrunn
Store økonomiske
forskjeller er gift for et samfunn. Det er derfor viktig at staten
og offentlig eide bedrifter går foran med et godt eksempel. Lederlønninger
øker forskjellene. Mange ledere i staten har til og med høyere lønn
enn statsministeren. Dette er ufornuftig politikk som bidrar til
et mer urettferdig samfunn.
Statsministeren og
stortingspresidenten har de to fremste vervene i det offentlige
Norge. Det lønnsnivået en velger å gi disse to posisjonene, er høyt,
og det er naturlig at dette er det høyeste nivået for lederlønninger
i staten. Virkeligheten er likevel en ganske annen. Det har fått
utvikle seg en kultur der ledere i departementer og statlige virksomheter
kan tjene mye mer enn statsministeren.
Forslagsstillerne
legger frem to forslag til løsninger for å begrense lederlønnsveksten
i staten. Det ene er å innføre et tak på lederlønninger i staten
tilsvarende nivået på lønn og ytelser statsministeren får, og et
tak på pensjonsordninger tilsvarende den som gjelder for statsministeren.
Det andre er å sette en maksimal grense på 15 ganger grunnbeløpet
i folketrygden.
En rekke forhold
må utredes i forbindelse med dette spørsmålet. En innføring av en
slik maksimallønn må gjøres på ulike måter avhengig av hvilket arbeidsgiverforhold
staten har overfor den enkelte arbeidsplass. Inngåtte avtaler skal
selvsagt overholdes. Dette forslaget vil dermed kun gjelde ved forhandlinger
om nye avtaler.
I forvaltningen,
statsforetak og heleide statlige selskaper vil det være mulig å
innføre et tak på lederlønninger direkte eller gjennom generalforsamlingen
der det er aktuelt. I deleide statlige selskaper må statens utsendinger
til generalforsamlingene instrueres om å stemme for de begrensningene
som til enhver tid gjelder for lederlønninger.
Lederlønnsnivåene
man har sett eksempler på, er urettferdig høye sammenlignet med
lønningene til andre som jobber i offentlig sektor. Dette undergraver solidariteten
i samfunnet.
Det manes ofte til
moderasjon hos arbeidstakere i lønnsoppgjør. Moderasjonen må selvsagt
også gjelde lederlønninger, særlig i staten, der dette enklest kan
styres.
Gode ledere er ikke
motivert av lønn alene. Dessuten fører store lønnsforskjeller innad
i en bedrift til at ledelsen blir fjernere fra de ansatte. Høye
lederlønninger er sløseri med offentlige penger.
Statsministerens
godtgjørelse er i dag på 1 735 682 kroner. I tillegg kommer andre
naturalytelser og fordeler samt pensjon. Det er naturlig at også
lederne i staten underlegges en maksgrense på pensjon tilsvarende
det gjeldende nivået på statsministerens godtgjørelse.
En maksimalgrense
for ledergodtgjørelser i staten kan dermed oppsummeres som følger:
Maksimal samlet godtgjørelse
for ledere i staten og statlige bedrifter skal ikke overstige den
godtgjørelsen statsministeren mottar. Naturalytelser som statsministeren
mottar, kan, innenfor rimelighetens grenser, inngå i en slik beregning.
Pensjonsordningen
for ledere i staten og statlige bedrifter skal ikke overstige den
årlige verdien av den pensjonsordningen som gjelder for statsministeren.